§ 3-13. Lagring av offentlige IP-adresser i tolv måneder

Paragrafen pålegger tilbydere av offentlige kommunikasjonsnett og -tjenester å lagre opplysninger som viser hvem som brukte en bestemt offentlig IP-adresse (nettadresse) på et bestemt tidspunkt. Formålet er å hjelpe politiet i etterforsking av alvorlig kriminalitet. Deler flere abonnenter samme offentlige IP-adresse samtidig, må tilbyderen også lagre portnummeret som ble brukt, slik at det er mulig å skille dem fra hverandre.

Lagringsplikten er begrenset. Destinasjonsinformasjon, altså hvor kommunikasjonen ble sendt, skal ikke lagres. Opplysningene skal lagres i tolv måneder, regnet fra dagen kommunikasjonen ble avsluttet. Tilbyderen bærer selv investerings- og driftskostnadene ved å oppfylle plikten. Staten dekker kostnadene når opplysningene utleveres. Departementet kan gi forskrift om lagringen, om fordeling av kostnader og om revisor, og kan gi unntak fra plikten ved forskrift eller enkeltvedtak (avgjørelse i en konkret sak).

Hvem som kan få opplysningene, og på hvilke vilkår, står i § 3-14. Politiet eller påtalemyndigheten kan få dem utlevert når det er nødvendig for å etterforske en handling med straffe­ramme på tre år eller mer, eller bestemte andre lovbrudd som loven lister opp. Anmodningen skal være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet og hva den omfatter, og den skal vise at nødvendighetskravet er vurdert. Politiet og påtalemyndigheten sender en årlig rapport til departementet.

Flere naboer henger sammen med lagringsplikten. Taushetsplikten i § 3-10 gjelder for innholdet i og bruken av elektronisk kommunikasjon, men § 3-14 gir politiet adgang uten hinder av den. Etter § 3-11 skal trafikkdata og identifiserende data slettes eller anonymiseres når de ikke lenger trengs, men kravet i § 3-13 er et av unntakene fra slettingen. § 3-12 krever at nett og tjenester legges til rette for lovbestemt tilgang til informasjon. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr i § 15-12 viser til denne paragrafen.