§ 213. Hvilken domstol kan ilegge rettergangsstraff og erstatning

Paragrafen sier hvilken domstol som kan ilegge straff og erstatning etter kapittelet om rettergangsstraffer, og hvordan det skjer. Hovedregelen er at retten som har saken, selv kan ilegge dette uten at det trengs et eget søksmål eller en egen tiltale. Det gjelder likevel ikke når den det gjelder er en dommer. Retten kan også ilegge bot etter andre straffebestemmelser i de tilfellene som er nevnt i § 200. Forliksrådet har ikke myndighet til å gi slike reaksjoner. Ansvarsspørsmålet kan da tas opp i tingretten.

Dommere følger et eget spor. Skal en dommer holdes ansvarlig, er det en høyere rett som kan gjøre det, og også da uten eget søksmål eller tiltale. Har lovbruddet skjedd ved en annen rett enn den som har hovedsaken, kan retten med hovedsaken få overlatt å ilegge erstatningsansvaret. Det gjelder brudd som nevnt i § 200 og §§ 205 til 212. Eksempel: Et vitne uteblir fra et rettsmøte i en annen domstol enn den som behandler hovedsaken. Da kan retten som har hovedsaken få overlatt å avgjøre erstatningen.

To særregler gjelder utenfor vanlige rettssaker. Gjelder ansvarsspørsmålet en sak for namsfogden om tvangsfullbyrdelse (tvangsinnfordring) eller midlertidig sikring, kan tingretten få det til behandling. Ansvar i forbindelse med etterforskning kan tas opp i tingretten på stedet der den påklagede handlingen skjedde, men bare hvis ingen annen rett er riktig instans etter reglene ovenfor.

Paragrafen avgjør hvem som håndhever reglene i kapittelet. De materielle reglene ligger i naboparagrafene: § 209 gjelder den som ikke er part og ikke leverer ut realbevis, § 210 utvider ansvaret til parter, § 211 er en oppsamlingsregel om kostnader, og § 212 gjelder den som nekter å ta imot forkynnelse (formell overlevering av dokumenter). § 214 sier at retten kan ilegge enkelte reaksjoner av eget tiltak, mens annet erstatningsansvar krever at den skadelidende ber om det. Etter § 215 skal den det gjelder så vidt mulig få uttale seg først. § 216 lar retten la være å avgjøre spørsmålet hvis det ikke kan opplyses uten vanskelighet, og § 217 åpner for anke.