§ 217. Anke over avgjørelser om rettergangsstraff og erstatning

Paragrafen handler om anke over avgjørelser i saker om rettergangsstraff. Avgjørelser som ilegger straff eller erstatning kan ankes. Det samme gjelder avgjørelser som avslår et krav om slikt, men da med unntak av forholdene i §§ 202 og 203. Er saken avgjort ved dom, er ankedomstolen bundet av bevisbedømmelsen i hovedsaken (den vurderingen av hva som er bevist).

Andre ledd knytter rettergangsstraffen til hovedsaken. Kommer hovedsaken inn for en høyere rett, kan den oppheve straffen eller erstatningen helt eller delvis, hvis det følger av hvordan ankesaken ender. Det samme gjelder når den høyere retten kommer til et annet resultat i et rettsspørsmål eller i vurderingen av bevisene, så langt den kan prøve dem. Eksempel: Retten ilegger en part en reaksjon etter reglene om rettergangsstraff. Hovedsaken ankes, og ankedomstolen vurderer et rettsspørsmål annerledes enn den første retten. Da kan reaksjonen falle bort helt eller delvis.

Tredje ledd har en særregel. Ankes en kjennelse om straff fordi noen har nektet å følge en rettsavgjørelse, kan ankedomstolen også prøve om den avgjørelsen som ikke ble fulgt, var riktig. Den som er straffet for å ha nektet å rette seg etter en avgjørelse, kan dermed også få overprøvd selve avgjørelsen.

Paragrafen hører til slutten av kapittelet om rettergangsstraffer. § 213 sier hvilken rett som kan ilegge dem, § 214 når det kan skje, § 215 at den det gjelder så vidt mulig skal få uttale seg, og § 216 at retten kan la være å avgjøre spørsmålet. Unntaket for §§ 202 og 203 gjelder sakene der § 202 rammer blant annet parter som tydelig uten grunn har gått til søksmål, og § 203 den som anker en kjennelse eller beslutning uten grunn. § 217a kommer i tillegg når en advokat er rammet: Da skal domstolen varsle Advokattilsynet.