§ 216. Når retten kan la være å avgjøre ansvarsspørsmålet

Paragrafen gir retten en utvei når ansvarsspørsmålet er for tungt å avgjøre underveis. Første ledd sier at retten kan la være å ta stilling til det hvis en avklaring ville kreve en egen sak eller tiltale og ikke kan skje uten vanskeligheter eller opphold. Retten er altså ikke tvunget til å bruke tid på ansvarsspørsmålet.

Andre ledd sier hva som skjer da. Er det det offentlige som skal ha straff eller erstatning, kan retten sende en melding til påtalemyndigheten (myndigheten som reiser straffesaker). Det samme gjelder når det er snakk om ansvar som retten ikke kan ilegge etter reglene i kapittelet. Retten kan altså sende saken videre i stedet for å avgjøre den selv.

Tredje ledd åpner for en egen sak i ettertid. Blir ansvarsspørsmålet ikke reist på den måten § 214 beskriver, eller blir det ikke avgjort, kan det bli gjenstand for en særskilt sak. Det gjelder likevel ikke forholdene i §§ 202 og 203. Disse har egne regler: § 202 gjelder blant annet parter som tydelig uten grunn har gått til søksmål eller anket en dom, og § 203 gjelder åpenbart grunnløse anker over kjennelser og beslutninger. § 214 sier at spørsmålet kan avgjøres i dommen eller kjennelsen som avslutter saken, og i noen tilfeller også etter sakens slutt, innen en måned.

Paragrafen henger tett sammen med § 213, som lar retten med saken selv ilegge straff og erstatning, og med § 214, som avgjør når og hvordan det kan skje. Reglene i § 215 om at den det gjelder skal få uttale seg, og i § 217 om anke, kommer inn når retten faktisk treffer en avgjørelse. Eksempel: En part krever at motpartens prosessfullmektig skal gjøres ansvarlig for et forhold i saken. Retten ser at det vil kreve omfattende bevisføring for å få dette klarlagt. Retten kan da la spørsmålet ligge, og saken kan i stedet tas opp som en egen sak.