§ 214. Når og hvordan retten avgjør straff og erstatning for rettsstridig adferd

Paragrafen sier hvem som tar initiativ til at rettsstridig adferd i en rettssak får følger, og når avgjørelsen skjer. Retten kan selv ta opp straff og erstatning til det offentlige, og erstatning til en siktet i straffesaker, uten at noen ber om det. Annet erstatningsansvar prøves bare hvis den skadelidende krever det. Avgjørelsen kommer vanligvis i dommen eller i kjennelsen (en avgjørelse som ikke er dom) som avslutter saken. I noen tilfeller kan retten i stedet treffe en egen kjennelse mens saken pågår.

Etter at saken er avsluttet, kan spørsmålet fortsatt avgjøres uten eget søksmål eller tiltale hvis det gjelder en prosessfullmektig, en rettslig medhjelper eller en privat forsvarer som har opptrådt rettsstridig overfor parten. Kravet må da komme senest en måned etter at saken sluttet. Samme frist på en måned gjelder for ansvar for rettsstridig adferd eller forsømmelse under tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring. Måneden regnes fra fullbyrdelsen ble avsluttet eller stanset. I disse to tilfellene avgjøres saken ved kjennelse. Eksempel, konstruert og bare med lovens roller: en part mener at hans private forsvarer har opptrådt rettsstridig, og saken er avsluttet. Parten kan da fremme kravet for retten innen en måned, uten å gå veien om et eget søksmål.

Paragrafen er en del av en kjede. § 213 sier at enhver rett som har med saken å gjøre, kan ilegge straff og erstatning uten særskilt søksmål eller tiltale, men at forliksrådet ikke kan det. § 215 krever at den det gjelder, så vidt mulig skal få uttale seg først, med unntak blant annet for uteblivelse. § 216 lar retten la være å avgjøre spørsmålet hvis det ikke kan klarlegges uten vanskelighet eller opphold og uten eget søksmål eller tiltale. Etter § 217 kan avgjørelser om straff og erstatning ankes, og hvis saken er avgjort ved dom, er bevisbedømmelsen i hovedsaken bindende for ankedomstolen. Ilegges en advokat eller advokatfullmektig straff eller erstatning, skal domstolen varsle Advokattilsynet, jf. § 217a.

Nabobestemmelsene sier hvem ansvaret kan ramme. § 210 utvider kretsen til parter og stedfortredere som bryter visse plikter. § 211 gjelder vitner, sakkyndige og rettstolker som volder en part kostnader ved rettsstridig adferd. § 212 gjelder den som nekter å ta imot forkynnelse for en annen eller ikke gjør sin plikt etter § 175. Paragraf 214 sier ikke selv hvem som kan straffes, men hvordan og når spørsmålet tas opp.