§ 1-4. Jordskifte i bygdeallmenning
- Bygdeallmenning kan bare bli part i jordskiftesaker i tre bestemte tilfeller: ny utforming av eiendom og bruksrett, pålegg om felles tiltak, og fastsetting av grenser.
- Jordskifteretten kan ordne beitebruken bare etter at allmenningsstyret selv har forsøkt det, og bare hvis kravet kommer innen et halvt år.
- Ut over dette gjelder ikke jordskiftelovas regler for bygdeallmenninger.
- Forbudet mot salg og pantsettelse av allmenningsgrunn forklarer hvorfor jordskifteadgangen er så begrenset.
§ 1-4. Jordskifte
§ 1-4 åpner en snever unntaksdør inn i jordskiftesystemet for bygdeallmenninger, som ellers står utenfor jordskiftelovas virkeområde. Loven peker ut tre bestemte situasjoner. Bygdeallmenningen kan bli part i en sak om ny utforming av eiendom og bruksrett, slik det er beskrevet i jordskiftelova § 3-4, og i saker om pålegg om felles tiltak og felles investeringer etter jordskiftelova § 3-9. Videre kan jordskifteretten gripe inn i beitebruken i allmenningen, men først etter at allmenningsstyret selv har forsøkt å ordne beitet gjennom egen beiteordning, og bare dersom en som har beiterett bringer saken videre for retten innen et halvt år. Til sist kan jordskifteretten trekke opp grenser - mellom statsallmenning og bygdeallmenning, mellom to bygdeallmenninger, eller mot en naboeiendom - og da følges samme fremgangsmåte for grensefastsetting som jordskiftelova ellers bruker, jf. jordskiftelova § 4-2. Utover disse tre tilfellene har jordskiftelova ingen plass i allmenningsretten; siste ledd stenger døren for alt annet.
Den blir aktuell når styrets egne løsninger ikke strekker til - typisk når beitebruken skaper konflikt mellom flere bruksberettigede, eller når grensen mot en nabo er uklar. Fristen på seks måneder for å bringe en beitesak videre til jordskifteretten er streng: har en bruksberettiget ventet lenger etter at allmenningsstyret gjennomførte sin beiteordning, er adgangen til jordskifte avskåret, og uenigheten må da løses på annen måte innenfor allmenningens egne regler.
Paragrafen står i lovens innledende kapittel sammen med andre grunnleggende regler om hva en bygdeallmenning er og hvordan den skal behandles rettslig. § 1-1 slår fast selve definisjonen av bygdeallmenning, mens § 1-2 og § 1-3 forbyr salg, bortfeste og pantsettelse av allmenningsgrunn. Kapittel 1 regulerer også sammenslåing av allmenninger etter § 1-5, innlemmelse av nyervervet eiendom etter § 1-6, og praktiske regler om forkynnelse etter § 1-7 og søksmål etter § 1-8 når et stort og ubestemt antall bruksberettigede er part i samme sak.