§ 16-1. Slik er det statlige barnevernet organisert

Paragrafen forklarer hvordan den statlige delen av barnevernet er bygd opp. Tre aktører hører med: departementet, statsforvalterne og Barne-, ungdoms- og familieetaten (heretter bare etaten). Departementet har den øverste ledelsen over alle tre. Etaten har tre nivåer: sentralt, regionalt og lokalt. Det sentrale nivået styrer virksomheten i etaten. Nederst i strukturen står barnevernsinstitusjonene. De utgjør etatens lokale ledd og teller som statlig myndighet. Inndelingen gjelder bare den statlige siden. Kommunene har sitt eget ansvar utenfor denne paragrafen.

Paragrafen gir ingen enkeltoppgaver. Den fungerer som et kart over ansvarsfordelingen, og selve oppgavene står i naboparagrafene. Departementets ansvar er beskrevet i § 16-2, etatens i § 16-3 og statsforvalterens i § 16-7. Statsforvalteren fører blant annet tilsyn, veileder kommunene og behandler klager. Kommunens egen barnevernstjeneste er en annen aktør enn de statlige myndighetene. Eksempel: Ledelseskjeden går fra departementet via etatens sentrale nivå og ned til institusjonene på lokalt nivå. Slik kan man følge et ansvar oppover eller nedover i systemet.

Resten av kapittelet bygger på denne inndelingen. Etter § 16-3 har etaten plikt til å gi tjenester og tiltak til barn og unge i landet. Paragraf 16-4 pålegger etaten å sørge for samarbeid når barnevernstjenesten vurderer å plassere et barn i en institusjon som følger en annen lov. Paragraf 16-5 sier at etaten dekker den delen av institusjonsutgiftene som overstiger kommunens andel. Paragraf 16-6 gjør Oslo til et unntak: der overtar kommunen selv etatens oppgaver og myndighet. Til sammen viser kapittelet at ansvaret er delt mellom flere nivåer, med departementet på toppen.