§ 21. Vederlag for bruk av lydopptak ved fremføring og kringkasting

Paragrafen bestemmer at lydopptak kan brukes til offentlig fremføring og overføring til allmennheten - for eksempel spilling på utesteder eller i radio - uten at det trengs samtykke fra produsent eller kunstnere, men mot vederlag. Unntaket er tjenester der den enkelte selv velger tid og sted for å høre opptaket, som strømmetjenester på forespørsel; der gjelder i stedet den vanlige eneretten. Både produsenten av opptaket og de utøvende kunstnerne som medvirker, har hver sin rett til vederlag. Har flere kunstnere samvirket om fremføringen, må de kreve vederlaget samlet. Kravet må uansett fremmes gjennom en oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som departementet har godkjent, og vederlagets størrelse fastsettes uavhengig av avgiftsplikten som gjelder etter en annen lov om avgift på slik framføring. Rettighetshavere som ikke er medlem av organisasjonen, må selv melde kravet innen tre år etter det året opptaket ble brukt.

I praksis er dette systemet grunnlaget for at radiokanaler, utesteder og andre som spiller innspilt musikk offentlig, betaler et samlet vederlag til en forvaltningsorganisasjon i stedet for å forhandle med hver enkelt artist og hvert enkelt plateselskap. Treårsfristen for rettighetshavere utenfor organisasjonen gjør at krav som ikke meldes i tide, kan gå tapt. Vederlagsplikten er dessuten tidsbegrenset: den gjelder i 70 år fra det året opptaket først ble utgitt eller offentliggjort, og opphører altså før eneretten etter § 16 og § 20 nødvendigvis gjør det.

Paragrafen er den vederlagsordningen som § 16 om kunstnerens enerett og § 20 om produsentens enerett begge viser videre til når det gjelder offentlig fremføring av lydopptak. Den henger også sammen med § 17, § 18 og § 19, som alle regulerer forholdet mellom kunstner og produsent i avtaler om det samme opptaket - heving, tilleggsvederlag og vern mot fradrag. § 22 gir en beslektet, men egen ordning for kringkastingsforetakenes rettigheter til sine sendinger.