§ 18. Rett til årlig tilleggsvederlag etter 50 år
- Kunstnere med engangsvederlag får krav på årlig tilleggsvederlag når det er gått 50 år.
- Tilleggsvederlaget utgjør 20 prosent av produsentens inntekter fra opptaket året før.
- Utleieinntekter og enkelte andre inntekter holdes utenfor beregningen.
- Kravet fremmes gjennom en godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisasjon, og kan ikke avtales bort.
§ 18. Utøvende kunstners rett til tilleggsvederlag
Paragrafen gir utøvende kunstnere som fikk et engangsbeløp for å overdra rettighetene til et lydopptak, krav på en ekstra, årlig betaling fra produsenten etter at det er gått 50 år. Fristen regnes fra det året opptaket først ble utgitt, eller - dersom det ikke ble utgitt - fra det året det på annen måte ble gjort tilgjengelig for allmennheten. Tilleggsvederlaget for det enkelte opptaket skal samlet utgjøre 20 prosent av det produsenten tjener på å fremstille eksemplar av og gjøre tilgjengelig nettopp dette opptaket i året før betalingen skal skje. Inntekter fra utleie, den offentlige kompensasjonen for privatkopiering og vederlaget for offentlig fremføring holdes utenfor beregningsgrunnlaget. Kravet må fremmes gjennom en oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som departementet har godkjent fordi den representerer mange utøvende kunstnere og er egnet til å forvalte ordningen. På forespørsel fra kunstneren eller organisasjonen skal produsenten gi de opplysningene som trengs for å sikre riktig betaling. Retten til tilleggsvederlag kan ikke avtales bort.
Bestemmelsen kompenserer for at mange eldre plateavtaler ga kunstnerne et lite engangsbeløp uten senere andel av inntektene, selv om opptaket har fortsatt å gi produsenten inntekter langt inn i vernetiden. Ved å knytte tilleggsvederlaget til de faktiske inntektene produsenten har hatt året før, følger betalingen den løpende bruken av opptaket, i stedet for å være et fast beløp. At kravet må fremmes kollektivt gjennom en godkjent organisasjon, gjør det enklere for produsenten å forholde seg til én motpart i stedet for hver enkelt kunstner.
Tilleggsvederlaget er et alternativ til hevingsretten i § 17: der § 17 lar kunstneren bringe avtalen til opphør når opptaket ikke lenger brukes aktivt, gir § 18 i stedet en løpende økonomisk kompensasjon så lenge produsenten fortsetter å tjene på opptaket. § 19 gir en beslektet beskyttelse for kunstnere som i stedet for engangsvederlag har avtalt løpende betaling. § 20 er kilden til produsentens egen enerett og dermed til de inntektene tilleggsvederlaget beregnes ut fra, mens § 21 regulerer vederlaget for offentlig fremføring som holdes utenfor beregningen etter paragrafen her.