Forskrift om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse

FOR-2005-08-29-941 · Helse- og omsorgsdepartementet · I kraft 2005-09-01 · Sist endret i kraft 2013-01-17
⚖️ Fastsatt med hjemmel i: helsepersonelloven

Forskrift om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse

§ 1. Formål

Forskriftens formål er å unngå utilbørlig påvirkning av helsepersonell og å bidra til å sikre tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjeneste ved å klargjøre begrensningene i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse.

§ 2. Forbud mot å motta ytelser som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte

Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte, jf. helsepersonelloven § 9 første ledd.

§ 3. Særlig begrensning i adgangen til å motta gave mv. fra pasient eller bruker

Fra pasient eller bruker må helsepersonell heller ikke motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi, jf. helsepersonelloven § 9 andre ledd.
Gave, provisjon, tjeneste og annen ytelse fra pasients eller brukers pårørende må vurderes etter § 2.

§ 4. Nærmere om begrepet gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse

Begrepet gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse i § 2 og § 3 omfatter også godtgjørelser for utført arbeid og lignende der godtgjørelsen overstiger det som står i rimelig forhold til det utførte arbeidet, og andre gjensidige disposisjoner som inneholder et gaveelement eller der ytelse og motytelse ikke står i rimelig forhold til hverandre. Begrepet omfatter også fordeler uten direkte økonomisk verdi.
Flere ytelser av samme eller forskjellig art fra samme giver eller givere med felles interesser må sees i sammenheng. Dette gjelder selv om ytelsene er spredt over et lengre tidsrom.
Helsepersonell må vurdere lovligheten av å motta ytelsen dersom de på egne eller andres vegne gis eller tilbys for eksempel:
  1. penger, gavekort,
  2. aksjer, eierandeler, andre verdipapirer, patentrettigheter,
  3. fast eiendom, løsøre eller andre gjenstander,
  4. hel eller delvis dekning av utgifter for å delta på kurs og konferanser,
  5. hel eller delvis dekning av utgifter forbundet med etter- og videreutdanning,
  6. hel eller delvis dekning av reise-, kost- og oppholdsutgifter blant annet i tilknytning til kurs, konferanse, etter- og videreutdanning,
  7. godtgjørelse for deltakelse i forskningsprosjekter, herunder dekning av utgifter som påløper i forbindelse med oppdraget,
  8. godtgjørelse for deltakelse i utprøving av legemidler, medisinsk utstyr mv., herunder dekning av utgifter som påløper i forbindelse med oppdraget,
  9. godtgjørelse for oppdrag utført for andre enn hovedarbeidsgiver,
  10. godtgjørelse for rekruttering av pasienter eller brukere til forskningsprosjekt eller henvisning av pasienter eller brukere.
  11. godtgjørelse for eller annen fordel ved bruk av bestemte legemidler eller bestemt medisinsk utstyr mv.,
  12. provisjon eller lignende av salg av bestemte produkter eller produktgrupper,
  13. deltakelse i konkurranser der premie i form av pengegaver, reiser mv. kan oppnås ved å fremme salget av bestemte produkter eller produktgrupper,
  14. vareprøver eller reklameartikler,
  15. faglige gaver i form av faglitteratur eller faglige hjelpemidler som står i forbindelse med helsepersonellets virksomhet,
  16. fordeler av karrierefremmende art, for eksempel medforfatterskap til vitenskapelige artikler, forskningsrapporter mv.,
  17. hel eller delvis dekning av private utgifter eller utgifter knyttet til virksomheten som helsepersonell eller
  18. personlig rabatt ved kjøp av varer eller tjenester.

§ 5. Nærmere om utilbørlighets vurderingen etter § 2

Vurderingen av om en ytelse er egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte, jf. § 2, vil være en helhetsvurdering der det blant annet må legges vekt på hvem som gir eller tilbyr ytelsen, hvilken stilling og hvilke fullmakter helsepersonellet har, verdien av ytelsen, i hvilken sammenheng og til hvilket tidspunkt ytelsen gis eller tilbys samt med hvilken hensikt ytelsen gis eller tilbys.

§ 7. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. september 2005.

Merknader til de enkelte bestemmelsene i forskrift om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse

Til § 1. Formål

Forskriften skal tydeliggjøre og konkretisere bestemmelsene i helsepersonelloven (lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.) § 9 første og andre ledd. Dette gjøres bl.a. i form av eksemplifisering av hva som kan være å anse for «gave, tjeneste, provisjon eller annen ytelse» og veiledning om hva slags vurdering som må foretas med utgangspunkt i begrepet «som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte».
En forskrift som tydeliggjør og konkretiserer hvilke ytelser helsepersonell ikke kan motta, vil bidra til å sikre tillit i befolkningen til helsepersonell og helse- og omsorgstjeneste, herunder tilliten til at nødvendig samhandling mellom helsepersonell og legemiddelindustri, utstyrsleverandører/-produsenter o.a., ikke skjer på en utilbørlig måte.
I likhet med helsepersonelloven § 9 gjelder forskriften for den som er helsepersonell etter definisjonen i helsepersonelloven § 3. I tillegg til helsepersonell med autorisasjon eller lisens, omfatter definisjonen også annet personell i helse- og omsorgstjenesten eller i apotek som utfører helsehjelp, samt elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører helsehjelp. Forskriften gjelder også for personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som ikke er å anse for helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Dette er presisert i forskriften § 1a, se merknader til denne bestemmelsen.
I og med at forskriften retter seg mot helsepersonell, vil den bare gjelde direkte for helsepersonells adgang til å motta gaver og andre ytelser. Forskriften regulerer ikke avgiversidens adgang til å gi gaver eller andre ytelser til helsepersonell. Det kan derfor oppstå situasjoner hvor forskriften er til hinder for at helsepersonell kan motta en gave eller ytelse, samtidig som det ikke finnes noe motsvarende forbud for industri, leverandører eller andre mot å gi slik gave eller ytelse til helsepersonell. En forskrift som kun retter seg mot helsepersonell vil imidlertid indirekte også kunne få betydning for avgiversiden, idet departementet antar at en giver neppe vil ønske å gi gaver/ytelser som mottakeren ikke lovlig kan ta i mot. I noen situasjoner vil annet regelverk kunne ramme giveren, for eksempel legemiddelloven (lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v.) med forskrifter, se nærmere under merknadene til § 4. Også korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven (lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov) § 276a, vil kunne ramme både mottaker og giver, se nærmere under merknadene til § 6.
Lov og forskrift på dette området suppleres av bransjefastsatt regelverk. Flere helsepersonellorganisasjoner har fastsatt etiske retningslinjer eller regelverk som regulerer medlemmenes adgang til å motta gaver fra og/eller samhandle/samarbeide med legemiddelindustri, utstyrsleverandører/-produsenter, pasienter og brukere og andre. Også legemiddelindustrien og utstyrsleverandører/-produsenter har fastsatt slikt regelverk. Det vises også til samarbeidsavtaler inngått mellom helsepersonellorganisasjoner og bransjeforeninger og mellom regionale helseforetak og bransjeforeninger med retningslinjer for ulike typer samhandling.
Helsepersonell som ikke er medlem av noen utøverorganisasjon, vil ikke være underlagt bransjens etiske regelverk. Tilsvarende vil de nevnte samarbeidsavtalene bare gjelde direkte for de som er medlemmer av foreningene eller ansatt i helseforetak. Helsepersonelloven § 9/forskriften vil derimot gjelde for alt helsepersonell, uavhengig av om de er medlem av en helsepersonellorganisasjon, og uavhengig av om de er ansatt i et helseforetak, hos annen arbeidsgiver eller driver selvstendig virksomhet. Etisk regelverk og samarbeidsavtaler kan imidlertid også gi veiledning for andre enn de som er bundet av dem. Helsepersonell som driver selvstendig virksomhet vil ikke ha noen arbeidsgiver som fastsetter retningslinjer eller kan godkjenne mottak av ytelser, men vil likevel kunne se hen til samarbeidsavtalene når de skal vurdere om de skal akseptere en ytelse.
Internkontroll vil også være av betydning for å unngå utilbørlig påvirkning av helsepersonell. Det er fastsatt i lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten § 3 at enhver som yter helse- og omsorgstjeneste skal etablere et internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov og forskrifter. Det vises også til forskrift 20. desember 2002 nr. 1731 om internkontroll i helse- og omsorgstjenesten, jf. særlig § 4 første ledd og andre ledd bokstav g. Arbeidsgiver/virksomheten skal sørge for å ha et internkontrollsystem som sikrer at ansatte i virksomheten etterlever lovpålagte plikter mv. I forhold til helsepersonelloven § 9/forskriften er det viktig at det både i større og mindre virksomheter er etablert systemer som forhindrer at det oppstår bindinger mellom enkeltpersonell og industri som kan få uheldige konsekvenser for helse- og omsorgstjenesten.
For helsepersonell som arbeider med saksforberedelse og fatter vedtak i forvaltningssaker, vil også forvaltningslovens (lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker) habilitetsregler komme til anvendelse, jf. kapittel II. Forvaltningsloven gjelder for helseforetakenes virksomhet. Mottak av gaver eller andre ytelser vil kunne medføre inhabilitet på grunn av svekket tillit til helsepersonellets upartiskhet.

Til § 1a. Forskriftens anvendelse i forhold til personell som yter tjenester omfattet av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester mv.

I denne forskriften skal begrepet helsepersonell forstås slik at det i tillegg til personell som faller inn under definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven § 3, omfatter personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke anses som helsehjelp, jf. definisjonen av helsehjelp i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c.

Til § 2. Forbud mot å motta ytelser som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte

Bestemmelsen er en gjengivelse av helsepersonelloven § 9 første ledd og er inntatt i forskriften for oversiktens skyld.
Begrepet «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse» utdypes i forskriften § 4, se også merknadene til § 4.
Alternativene «gave», «provisjon», «tjeneste» og «annen ytelse» er likestilte og det er derfor uten betydning hvilket av disse alternativene det som gis/tilbys faller inn under. Vilkåret «som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte» knytter seg til alle fire alternativene, ikke bare «annen ytelse». Det er unødvendig å vurdere nærmere hvilket av alternativene som passer best, dersom det er på det rene at det som gis/tilbys omfattes av minst ett av alternativene. Det er for eksempel ikke nødvendig å vurdere om noe kan kalles «gave» dersom det er åpenbart at det i alle fall omfattes av alternativet «annen ytelse». «Ytelse» er et svært vidt begrep. I de videre merknadene brukes i stor utstrekning begrepet «ytelse» i stedet for «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse» fordi dette er kort og generelt og omfatter de tre første alternativene i tillegg til en rekke andre fenomener/tilfeller.
Helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2 vil særlig være aktuell i forhold til profesjonelle aktører, for eksempel innen legemiddel- og utstyrsindustri, men gjelder generelt i forhold til alle givere, herunder også pasienter og brukere og deres pårørende. Helsepersonelloven § 9 andre ledd/forskriften § 3 er en spesialregel om gaver mv. fra pasienter og brukere, som vanligvis gjør det unødvendig å anvende den generelle regelen i lovens § 9 første ledd/forskriften § 2.
«I den direkte og personlige markedsføring legemiddelindustrien benytter og i det nære tilknytningsforholdet mellom industrien og leger og tildels tannleger, foreligger det en vedvarende fare for utilbørlig påvirkning fra industriens side, med den følge at legen/tannlegen handler på bakgrunn av relasjonen og informasjonen til bransjen som sådan eller til et enkelt selskap. I tillegg til leger som i vanlig praksis rekvirerer legemidler, vil leger og andre med ansvar for større innkjøp være særlig utsatt for legemiddelprodusenters forsøk på påvirkning, slik at visse legemidler foretrekkes fremfor andre.
Bruk av legemidler er av sentral betydning ved pasientbehandling. Samtidig som faren for utilbørlig påvirkning er tilstede må leger få kunnskap om – og bistå i – utviklingen av nye legemidler for å kunne gi pasienter adekvat helsehjelp. Legemiddelindustrien er avhengig av leger i forbindelse med forskning og ved klinisk utprøving av nye og forhåpentligvis forbedrede legemidler. Leger har på sin side behov for informasjon om eksisterende produkter fra legemiddelindustrien, og drar nytte av legemiddelindustriens faglige kompetanse vedrørende legemidler. Tilknytningen mellom leger og legemiddelindustrien er i dette henseende en forutsetning for forbedring av legemidler og legers behandlingstilbud – et gjensidig nytte- og avhengighetsforhold....
---
Det er i høringsuttalelsene påpekt at en streng fortolkning av det foreslåtte forbudet kan gå ut over helsepersonells og da særlig legers tilbud om etterutdanning og faglig oppdatering samt forskningen. Departementet vil understreke at deler av den interaksjonen som er mellom helsepersonell og legemiddelindustri vil falle utenfor området for utilbørlighetsvilkåret, ...»
Forbudet i helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2 gjelder gaver og andre ytelser som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. I forarbeidene (Ot.prp.nr.13 (1998–1999) side 221) uttales bl.a. at dersom «helsepersonellet gjennom ytelser påvirkes til tjenstlige handlinger de ellers ikke ville gjort og som er egnet til å føre til usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller behandling som ikke er helsefaglig begrunnet, vil departementets forslag forby mottak av slike ytelser. For ansatt helsepersonell vil det også være av betydning om arbeidsgiver er informert om forholdet, og har samtykket. Generelt vil det være av betydning at det er åpenhet om disse forhold, slik at det i relevante sammenhenger opplyses om man har interaksjon med aktører med økonomisk interesse på området.»
I forarbeidene er det også på side 63-64 bl.a. uttalt at «(Y)telser som ikke er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige atferd faller derfor utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Videre behøver påvirkning ikke i seg selv være negativt og til fare for helsepersonells troverdighet. Påvirkning kan være en følge av adekvat kunnskapsoverføring. Et forbud er kun ment å ramme utilbørlig påvirkning. Med «utilbørlig» menes her en påvirkning som er egnet til å påvirke helsepersonell på en slik måte at andre vurderinger enn de faglige og samfunnsøkonomiske ligger til grunn. Med andre vurderinger menes f.eks. hensynet til kommersielle interesser eller egen vinning.»
Helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2 gjelder ytelser som helsepersonell mottar «på egne eller andres vegne». Når helsepersonell mottar noe på «andres vegne» kan det være ytelser som utelukkende tilgodeser en annen eller flere andre, eller som tilgodeser både helsepersonellet og andre. Det mest nærliggende eksempel er ytelser som tilgodeser helsepersonellets familie eller andre nærstående, for eksempel dekning av reise- og oppholdsutgifter for familiemedlemmer som ønsker å være med når helsepersonell skal delta på en konferanse. Et annet eksempel kan være der helsepersonell mottar en gave eller ytelse som er til alle de ansatte på en avdeling eller et praksissted//legekontor.
Det bemerkes for øvrig at det som oftest er ytelser som gis direkte til enkeltpersonell som vil kunne rammes av loven/forskriften. Det kan imidlertid ikke utelukkes at enkelte ytelser som kanaliseres via arbeidsgiver også vil kunne rammes. Helsepersonell er ikke fritatt for å vurdere lovligheten av ytelsen selv om den er tilbudt via arbeidsgiver eller arbeidsgiver er informert og ikke har kommet med innsigelser. At arbeidsgiver er involvert eller informert vil imidlertid kunne være av en viss betydning i forhold til utilbørlighetskravet, jf. merknadene til § 5. Det er viktig at samarbeid foregår i åpne og ryddige former slik at helsepersonells uavhengighet, integritet og helsefaglige vurderinger ikke kan trekkes i tvil av pasienter eller brukere eller samfunnet på bakgrunn av samhandling med legemiddel- eller utstyrsindustrien.
Det vises for øvrig til at to av de regionale helseforetakene (Helse Øst RHF og Helse Midt-Norge RHF) har inngått en samarbeidsavtale med Legemiddelindustriforeningen om samhandling mellom medlemsbedriftene og helseforetak/de ansatte ved foretakene. De øvrige regionale helseforetakene ventes å inngå tilsvarende avtaler. Avtalen inneholder blant annet bestemmelser om at foretaket skal godkjenne honorering av ansatte for arbeidsoppdrag for industrien, at invitasjoner til ansatte vedrørende kurs, kongresser mv. skal gå til foretaket og deltakelse skal godkjennes av foretaket, at reiseutgifter normalt skal dekkes av foretaket, at foretakets egne kurs mv. ikke skal sponses av legemiddelfirmaer, at det ikke skal inngås avtaler om støtte til kurs som gir tellende eller godkjente timer i videre- og etterutdanning, forhåndsgodkjenning fra foretaket av samarbeidsprosjekter i forskningsarbeid og kanalisering til foretaket av ekstern finansiering av forskningsoppdrag mv.
Loven/forskriften regulerer helsepersonellets adgang til å motta ytelser, men derimot ikke ulike virksomheters adgang til å motta ytelser. Etter en konkret helhetsvurdering vil det imidlertid i enkelte situasjoner kunne være naturlig å identifisere helsepersonell med en virksomhet som sådan. Dette kan være tilfelle dersom helsepersonellet er eier av den virksomhet som formelt sett tilbys eller gis ytelsen, men hvor det reelle forhold er at ytelsen i virkeligheten skal tilfalle eller komme helsepersonellet til gode. Eksempel på dette kan være at virksomheten mottar ytelser i form av sterkt reduserte priser på diagnostiske hjelpemidler, medisinsk utstyr eller medisinsk forbruksmateriell, som helsepersonellet/eieren senere bruker eller forbruker i virksomheten. Ved vurderingen av om det er naturlig å identifisere helsepersonellet med virksomheten, må det bl.a. kunne legges vekt på momenter som virksomhetens størrelse, eiers involvering i virksomhetens drift, foranledningen til at ytelsen gis og i hvilken grad ytelsen direkte eller indirekte kommer eieren/helsepersonellet til gode i form av økte inntekter eller sparte utgifter.
Departementet vil imidlertid presisere at selv om det i enkelte situasjoner kan være naturlig å identifisere helsepersonellet med virksomheten, må vilkårene som følger av helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriftens § 2 være oppfylt. Det vil dermed måtte vurderes om mottak av slik ytelse er egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Av den grunn vil derfor neppe provisjon, rabatter etc. fra produsenter til apotek rammes av forskriften, selv når apoteket drives som enkeltmannsforetak. Dette er en naturlig del av handelen med legemidler i legemiddelforsyningskjeden. Departementet viser imidlertid til at det i legemiddelloven § 6 andre ledd er fastsatt et forbud mot visse former for rabatt.

Til § 3. Særlig begrensning i adgangen til å motta gave mv. fra pasient eller bruker

Til første ledd:
Bestemmelsen tilsvarer innholdsmessig helsepersonelloven § 9 andre ledd og er tatt med av pedagogiske hensyn og for fullstendighetens skyld. Forskriftsbestemmelsen er gitt tilnærmet samme ordlyd som helsepersonelloven § 9 andre ledd, og skal forstås på samme måte. Alternativene «gave», «provisjon», «tjeneste» og «annen ytelse» er likestilte, og det er uten betydning hvilket av disse alternativene det som gis/tilbys faller inn under. Det er for eksempel ikke nødvendig å vurdere om noe kan kalles «gave» dersom det er åpenbart at det i alle fall omfattes av alternativet «annen ytelse». «Ytelse» er et svært vidt begrep. Når det gjelder «provisjon» antar departementet at det bare unntaksvis vil kunne være aktuelt at helsepersonell mottar dette fra pasienter eller brukere. Vilkåret «som har mer enn en ubetydelig verdi» knytter seg til alle fire alternativene, ikke bare til «annen ytelse».
Begrepet «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse» utdypes i forskriften § 4, se også merknadene til § 4.
Mens helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2 er generell og gjelder uavhengig av hvem som gir ytelsen, er bestemmelsen i § 9 andre ledd/forskriften § 3 en supplerende spesialbestemmelse om gaver og andre ytelser fra pasienter eller brukere. Fra pasienter eller brukere kan helsepersonell bare motta «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse» som ikke er av mer enn «ubetydelig verdi». Dersom en gave/ytelse fra pasient eller bruker til helsepersonell er egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte, vil forholdet også rammes av forbudet i § 9 første ledd. I enkelte tilfeller vil omstendighetene kunne være slik at en gave eller annen ytelse fra pasient eller bruker ikke er av betydelig verdi og derfor ikke rammes av § 9 andre ledd, men rammes av § 9 første ledd fordi den likevel er egnet til å påvirke helsepersonellets yrkesutøvelse.
Utgangspunktet i forholdet mellom helsepersonell og pasient eller bruker bør være at det ikke gis gaver, tjenester eller andre ytelser. Pasienten eller brukeren skal som den faste hovedregel kun betale det fastsatte honorar for hjelpen (der det er aktuelt med pasient- eller brukerbetaling). I noen tilfelle vil imidlertid pasienten eller brukeren ha ønske om å gi en gave eller lignende som et uttrykk for anerkjennelse for utført arbeid. I forarbeidene til helsepersonelloven § 9 andre ledd (Ot.prp.nr.13 (1998–1999) s. 65) er det påpekt at hensynet til myndige personers handlefrihet, tilsier at pasienter står fritt til å disponere over sine eiendeler og at helsepersonell bør kunne motta belønning eller påskjønnelse for omsorgsfull innsats overfor pasienter. På den annen side vil krav til helsepersonells profesjonalitet tilsi at det opereres med et skille mellom profesjonelle og private relasjoner eller disposisjoner. Vanskelige avveininger vil kunne oppstå, og man ønsket å synliggjøre helsepersonells etiske ansvar på dette området. På denne bakgrunn valgte man å ikke innføre totalforbud mot å motta gaver og andre ytelser fra pasienter, men fastsatte at helsepersonell fra pasient bare kan motta gave eller annen ytelse såfremt denne er av ubetydelig verdi. Dette beskytter pasientene og brukerne samtidig som det ikke hindrer påskjønnelser. En slik regel gjør det også lettere for helsepersonell å si nei til gavetilbud i og med at de kan henvise til forbudet. Regelen bidrar til å begrense både faren for at helsepersonell bryter med faglige etiske normer, for eksempel utnytter pasienters og brukeres avhengighetsforhold eller mister sin objektivitet som følge av sjenerøsitet fra visse pasienter og brukere, og faren for at pasienter og brukere ved gaver eller andre ytelser søker å påvirke helsepersonell i deres yrkesutøvelse, for eksempel i håp om å få helse- og omsorgstjenester raskere enn det køen tilsier. Det er viktig både rent faktisk å unngå slike situasjoner og å unngå tvil eller manglende tillit til helsepersonells objektivitet og integritet.
Helsepersonell som saksforbereder og fatter enkeltvedtak etter forvaltningsloven, for eksempel tildeling av plass ved institusjoner, vil kunne være inhabile som følge av mottatte av gaver eller andre ytelser, jf. forvaltningsloven § 6 andre ledd hvoretter inhabilitet foreligger «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet».
Man kan si at helsepersonelloven § 9 andre ledd/forskriften § 3 inneholder et objektivt forbud mot gaver/ytelser av mer enn ubetydelig verdi, i og med at slike gaver/ytelser er forbudt uavhengig av andre omstendigheter som påvirkningskraft, utilbørlighet mv. I begrepet «ubetydelig» ligger det imidlertid en rettslig standard. I forarbeidene er det understreket at det må vurderes konkret hvor grensen for hva som er «ubetydelig verdi» skal gå. Det antydes imidlertid en grense på tusen 1998-kroner, jf. Ot.prp.nr.13 (1998–1999) side 221. Det presiseres at dette ikke er ment som noen absolutt verdigrense. Det må vurderes konkret om gaven eller ytelsen er av mer enn ubetydelig verdi. I spesielle situasjoner vil det kunne godtas gaver av høyere verdi enn tusen 1998-kroner, mens man i andre tilfeller ut fra de konkrete omstendigheter vil finne at gaver av lavere verdi er i strid med forbudet. Det må bl.a. sees hen til givers og mottakers økonomiske situasjon og anledningen for gaven. Pasientens og brukerens helsetilstand vil også kunne være av betydning for vurderingen. Helsepersonell må være særlig aktsomme dersom de tilbys gaver fra pasienter og brukere som er mentalt svekket.
Forbudet kan ramme både pengegaver og andre typer gaver, tjenester og ytelser. Det vises til opplistingen i § 4 tredje ledd som inneholder en rekke eksempler på typer av gaver og andre ytelser som må vurderes i forhold til reglene i § 2 og § 3. Det er særlig eksemplene i bokstav a til c som er aktuelle i forhold til pasienter og brukere, men også andre kan være aktuelle, for eksempel bokstav r. Det kan også tenkes gaver, tjenester og ytelser som ikke er tatt med i eksempellisten.
Rene gaver som et uttrykk for anerkjennelse for utført arbeid er en kategori ytelser som vanligvis er uproblematiske hvis de er av ubetydelig verdi, for eksempel en blomsterbukett eller en eske konfekt. Andre typer ytelser i forholdet mellom helsepersonell og pasient eller bruker kan fort bli mer problematiske, både i forhold til helsepersonelloven § 9 første og andre ledd/forskriften § 2 og § 3, og ut fra andre hensyn, jf. blant annet forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4. Hensynet til helsepersonells profesjonalitet, uavhengighet og integritet tilsier forsiktighet med hensyn til å inngå private relasjoner med pasienter eller brukere. Dette gjelder ikke bare på det personlige/følelsesmessige plan, men også avtaleforhold som kjøp og salg, leie mv.
Eksempelvis vil det kunne være i strid med forbudet dersom pasienten eller brukeren lar helsepersonellet låne eller leie bolig eller feriested. Et gratis lån av bolig eller feriested vil nesten alltid representere en slik verdi at det vil være i strid med forbudet. Også situasjoner hvor det betales leie vil kunne være i strid med forbudet, men her må det vurderes om leieavtalen innebærer et gaveelement som representerer mer enn en ubetydelig verdi. Det vises til presiseringen i § 4 første ledd vedrørende gjensidige disposisjoner som inneholder et gaveelement.
Situasjoner der pasient eller bruker yter helsepersonell lån av penger eller gjenstander, vil også kunne rammes. Et eksempel er pengelån som ytes på svært gunstige betingelser som lav eller ingen rente. I vurderingen av om lånet inneholder et gaveelement, må det sees hen til lånebeløp, eventuell rentefot, tilbakebetalingsbetingelser og helsepersonellets mulighet for rent faktisk å tilbakebetale lånet. Hvis lånet skaper et avhengighetsforhold eller lignende vil det kunne være egnet til å påvirke helsepersonellets yrkesutøvelse, og vil dermed kunne rammes av helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2.
Også salg av gjenstander fra pasient eller bruker til helsepersonell vil være i strid med forbudet hvis salgsprisen er så lav at salget inneholder et ikke ubetydelig gaveelement. Tilsvarende vil gjelde dersom pasienten eller brukeren kjøper noe til overpris av helsepersonellet eller betaler uforholdsmessig mye for arbeid helsepersonellet har utført for vedkommende. Det samme gjelder dersom det i annen sammenheng ikke er et rimelig forhold mellom ytelsene i et gjensidig forhold.
Et annet eksempel på en gave som vil kunne være i strid med forbudet, er dersom pasienten eller brukeren er en kjent kunstner som maler et bilde som han ønsker å gi til et helsepersonell. Dersom kunstneren ikke allerede var kjent på gavetidspunktet, vil dette kunne bli vurdert annerledes i og med at bildet i alle fall på gavetidspunktet ikke nødvendigvis overstiger en ubetydelig verdi.
Arv er ikke spesielt nevnt i helsepersonelloven § 9, og forarbeidene til bestemmelsen gir heller ingen anvisning på hvordan arv skal vurderes i forhold til bestemmelsen. Mange av de hensyn som gjelder gaver gjør seg gjeldende også ved testamentariske disposisjoner. Et løfte om arv vil kunne påvirke helsepersonell i yrkesutøvelsen. Arv vil ikke i alle henseender kunne likestilles med gave, men når det gjelder testamentsarv taler mye for behandling på linje med gaver etter helsepersonelloven § 9. Testamentariske disposisjoner forutsetter ikke samtykke fra den tilgodesette, men dersom en pasient eller bruker gir uttrykk for at de ønsker å testamentere noe til helsepersonell, bør helsepersonellet forsøke å avverge dette med mindre det dreier seg om en ubetydelig verdi. Falt testamentsarv utover ubetydelig verdi bør det som hovedregel gis avkall på, særlig dersom helsepersonellet på forhånd kjente til testamentet. Alternativt kan man tenke seg en løsning der arven overdras til en ideell forening eller lignende der helsepersonellet ikke har disposisjonsrett over pengene.
Begrepet «pasient» må forstås slik det er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav a: «en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle». Det vil normalt ikke være vanskelig å avgjøre om en giver er å anse som pasient i lovens/forskriftens forstand. Begrepet bruker må forstås slik det er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav f: «en person som anmoder om eller mottar tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp etter bokstav c».
Forbudet mot å motta gaver og andre ytelser utover ubetydelig verdi fra pasient eller bruker rammer imidlertid ikke bare gaver/ytelser som gis eller tilbys helsepersonell i en konkret hjelpsituasjon, for eksempel på sykehus, sykehjem eller legekontor. Gaver/ytelser kan rammes, selv om de for eksempel sendes hjem til helsepersonell eller gis etter at hjelpen er avsluttet. Forbudet gjelder imidlertid helsepersonell som sådan, og rammer først og fremst gaver og andre ytelser som mottas i arbeidssammenheng, men rammer også gaver/ytelser som gis på bakgrunn av virksomheten som helsepersonell. Forbudet vil normalt ikke ramme gaver eller andre ytelser som helsepersonellet mottar som privatperson, men dersom giveren er pasient eller bruker eller pårørende til en pasient eller bruker, må det vurderes om gaven eller ytelsen er gitt på bakgrunn av den rollen mottakeren har som helsepersonell eller ikke. I enkelte situasjoner kan det være vanskelig å fastslå om giveren av en gave eller annen ytelse (herunder testamentsarv), skal være å anse som «pasient eller bruker» i henhold til helsepersonelloven § 9 andre ledd/forskriften § 3. Eksempel på dette kan være dersom kontakten mellom pasient eller bruker og helsepersonell fant sted for lang tid tilbake og hvor det senere ikke har vært kontakt mellom dem. Et annet eksempel kan være dersom et pasient-/helsepersonellforhold oppstod for lang tid tilbake, men hvor dette senere har utviklet seg til et langt og nært vennskapsforhold. Et ytterligere eksempel kan være dersom det allerede eksisterer et vennskapsforhold, og hvor helsepersonellet yter helsehjelp som en vennetjeneste. Dersom man etter en konkret vurdering kommer til at det i slike tilfeller ikke er naturlig å anse gaven/ytelsen som motivert ut fra pasientrelasjonen eller at det ikke er naturlig å anse det for å foreligge en pasient-/helsepersonellrelasjon mellom gavegiveren/arvelateren og helsepersonellet, må forholdet vurderes etter helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2. Det må da vurderes hvorvidt mottak av gaven eller ytelsen er egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Selv om gaven eller ytelsen gis i en privat sammenheng kan det tenkes at den kan være egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger.
Det må altså vurderes konkret om en gave eller ytelse er motivert ut fra et personlig forhold eller ut fra pasient- eller brukerrelasjonen. Hensynet til profesjonalitet tilsier at helsepersonell bør være forsiktig med å innlede private relasjoner med pasienter eller brukere (og deres pårørende), og likeledes med å ta imot pasienter eller brukere man allerede har slektskaps- eller vennskapsforhold til. Det er imidlertid ikke noe forbud mot dette, men tilsynsmyndighetens vurderingstema i saker som gjelder lovligheten av gave eller annen ytelse fra pasient eller bruker , vil ofte også bli en vurdering i forhold til forsvarlighetsplikten etter helsepersonelloven § 4. Dersom helsepersonell mottar gaver eller andre ytelser fra pasienter eller brukere, kan dette indikere at det profesjonelle skillet mellom behandler/privatperson ikke er opprettholdt.
Til andre ledd:
Helsepersonelloven § 9 andre ledd gjelder etter sin ordlyd bare gaver og andre ytelser fra pasient eller bruker til helsepersonell. Dersom det er noen i pasientens eller brukerens familie eller andre pårørende som ønsker å gi helsepersonell en gave eller annen ytelse, vil forholdet teknisk sett måtte vurderes etter bestemmelsen i helsepersonelloven § 9 første ledd, jf. forskriften § 2. Imidlertid bør vurderingen av hva som kan mottas langt på vei tilsvare den som gjelder gaver og ytelser fra pasient eller bruker. Mange av de samme hensyn gjør seg gjeldende uansett om det er pasient eller bruker eller pårørende som er giver og i mange tilfeller kan det være uklart om en gave egentlig er fra pasient eller bruker eller fra pårørende. Pasienten eller brukeren kan ha tatt initiativ til og/eller bekostet en gave, selv om det er de pårørende som rent praktisk har ordnet gaven og overrekker denne til helsepersonellet. I vurderingen av gaver fra pårørende må det i tillegg til verdien av gaven/ytelsen, særlig sees hen til den situasjon der gaven/ytelsen gis og hensikten med gaven/ytelsen, jf. for øvrig forskriften § 5 og merknadene til denne.

Til § 4. Nærmere om begrepet gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse

Til første ledd:
Det presiseres i bestemmelsens første punktum at loven/forskriften ikke bare rammer ensidige disposisjoner, for eksempel en ren gave. Også ytelse som helsepersonell mottar i forbindelse med et gjensidig forhold vil kunne rammes dersom den ytelsen helsepersonellet mottar, er egnet til å påvirke yrkesutøvelsen på en utilbørlig måte. Dette vil særlig være aktuelt der ytelsen er av større verdi enn motytelsen. Mange typer avtaler kan innebære et gaveelement eller en uforholdsmessighet mellom ytelse og motytelse. Resultatet vil kunne bli at forholdet rammes av helsepersonelloven § 9 første eller andre ledd, selv om avtaleforholdet for øvrig kan være legitimt.
Et eksempel kan være der helsepersonell mottar godtgjørelse fra et legemiddelfirma for utført arbeid i forbindelse med forskningssamarbeid, foredragsvirksomhet eller lignende. Forskriften regulerer ikke helsepersonells adgang til å påta seg slike oppdrag, se også merknad til § 4 tredje ledd bokstav g til i. Når helsepersonell har slike oppdrag må de imidlertid vurdere en eventuell godtgjørelse i forhold til helsepersonelloven § 9 første ledd. Andre eksempler kan være kjøp/salg og leie-/låneavtaler der partenes ytelser ikke står i rimelig forhold til hverandre. Se andre eksempler i merknadene til § 3 om gaver/ytelser fra pasienter eller brukere.
Av hensyn til profesjonalitet og uavhengighet bør helsepersonell imidlertid være forsiktig med å inngå avtaler med pasienter eller brukere eller andre de har berøring med i sitt virke som helsepersonell. Der helsepersonell påtar seg oppdrag eller inngår andre avtaler er det viktig at dette skjer i åpenhet og legitime former. Forholdet mellom helsepersonell og legemiddel- og utstyrsindustri står i en særstilling i og med at samhandling/samarbeid i en viss utstrekning er nyttig og nødvendig for å bedre det medisinske behandlingstilbudet, samtidig som den ene parten har en sterk kommersiell interesse. Det må som utgangspunkt antas å foreligge et generelt ønske om påvirkning, og det er viktig at samhandling/samarbeid foregår i former som ikke skaper for tette bånd mellom helsepersonell og industri. Når det gjelder oppdrag for/samhandling med legemiddelindustrien vises det til at både Den norske lægeforening, Norges Farmaceutiske Forening og Helse Øst RHF/Helse Midt-Norge RHF har inngått avtaler med Legemiddelindustriforeningen med retningslinjer for samhandling/samarbeid. De andre regionale helseforetak forventes å inngå tilsvarende avtaler.
I § 4 første ledd andre punktum presiseres at helsepersonelloven § 9/forskriften § 2 og § 3 også kan ramme ytelser uten direkte økonomisk verdi. Det samme gjelder ytelser som er vanskelige å verdsette eller hvor den økonomiske fordel først vil komme til uttrykk en gang i fremtiden og/eller under spesielle forutsetninger. En tjeneste, ytelse eller fordel som ikke uten videre kan omsettes i penger eller vil spare helsepersonellet for utgifter, kan likevel være av en slik art at den kan påvirke helsepersonellets yrkesutøvelse. Et eksempel kan være at noen gis anledning til å delta/oppgis som medforfatter til artikler i fagtidsskrifter eller forskningsrapporter, jf. § 4 tredje ledd bokstav p. Dette vil naturligvis kunne være helt rettmessig og legitimt, men dersom angivelse av delaktighet gjøres på et noe tynt grunnlag fordi det vil være meritterende, vil det kunne rammes av helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2. Se også § 4 tredje ledd bokstav m om salgskonkurranse med premier. Dette er et eksempel på en betinget ytelse. Deltakeren er ikke garantert å motta premie, men muligheten for å vinne vil kunne påvirke yrkesutøvelsen.
Til andre ledd:
Verdien av en gave/ytelse er avgjørende i forhold til helsepersonelloven § 9 andre ledd/forskriften § 3, men vil også være et viktig moment i utilbørlighetsvurderingen etter helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2, jf. § 5. Er det gaver/ytelser over en viss verdi har det formodningen for seg at de er egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en utilbørlig måte. Dersom en gave eller ytelse er delt opp i flere deler, er det gavens totale verdi som vil være avgjørende. Dersom samme giver over tid gir flere gaver/ytelser må disse normalt vurderes under ett, særlig der de er gitt med samme formål eller i samme anledning. Det samme må gjelde givere med felles interesser, for eksempel der både en pasient eller bruker og pasientens eller brukerens pårørende gir gaver.
Til tredje ledd – eksempelliste over ytelser som må vurderes:
Tredje ledd inneholder en liste med eksempler på hva som kan omfattes av begrepet «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse» og som derfor må vurderes i forhold til reglene i helsepersonelloven § 9 første og/eller andre ledd, jf. forskriften § 2 og § 3.
Det vil kunne være glidende overganger mellom de ulike kategoriene i bokstav a til r, og flere av kategoriene overlapper hverandre helt eller delvis, men er likevel tatt med av pedagogiske grunner. Det er ikke nødvendig å henføre det mottatte til en bestemt kategori.
Listen er ikke uttømmende. Det vil kunne forekomme ytelser som ikke er nevnt i listen, men som likevel kan omfattes av helsepersonelloven § 9/forskriften. Et eksempel kan være fiske- eller jaktrett.
Det er heller ikke slik at alt som står på listen uten videre er forbudt å motta. I mange tilfeller vil ytelser som er listet opp i tredje ledd kunne være akseptable av ulike grunner, for eksempel fordi det er en rimelig godtgjørelse i et legitimt oppdragsforhold. Oppregningen må altså sees i sammenheng med de øvrige vilkårene. For at en ytelse skal være i strid med helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2, må ytelsen være «egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte». Det er således ikke nok å konstatere at ytelsen omfattes av begrepet «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse», men det må foretas en konkret helhetsvurdering av den aktuelle ytelse og dennes egnethet til å påvirke helsepersonellet. I forskriften § 5 gis en anvisning på momenter som er relevant i vurderingen, jf. også merknadene til § 5. For at en ytelse skal være i strid med helsepersonelloven § 9 andre ledd/forskriften § 3, må den – i tillegg til å omfattes av begrepet «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse» – være av mer enn ubetydelig verdi, jf. også merknadene til § 3.
Innledningen i tredje ledd tydeliggjør at helsepersonell selv har plikt til å vurdere om en gave eller annen ytelse de tilbys vil være i strid med loven/forskriften.
Til bokstav a, b og c:
Det vil ofte være lett å vurdere om ytelser som nevnt i bokstav a, b og c er i strid med helsepersonelloven § 9 første eller andre ledd/forskriften § 2 eller § 3. Gaver eller ytelser som nevnt i bokstav a til c vil normalt ha en selvstendig økonomisk verdi, typisk dersom det gis penger eller gjenstander som det ellers ville koste penger å erverve. Normalt vil det la seg gjøre å tallfeste den omtrentlige økonomiske verdi av slike gaver. Verdien er avgjørende i forhold til helsepersonelloven § 9 andre ledd/forskriften § 3, men vil også være et viktig moment i utilbørlighetsvurderingen etter helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2, jf. også § 5. Er det gaver/ytelser over en viss verdi har det formodningen for seg at de er egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en utilbørlig måte.
Departementet viser i den forbindelse til at det i forarbeidene til helsepersonelloven § 9 andre ledd om gaver fra pasient til helsepersonell, er antydet at en grense bør gå ved ca. 1000 (tusen) 1998-kroner. Departementet antar at det ved vurderingen av hvor grensen skal gå for gaver fra industri, leverandører og andre, vil kunne være relevant å se hen til den beløpsgrensen som er antydet for gaver fra pasienter. Departementet vil imidlertid understreke at dette vil måtte vurderes konkret, og at en ren pengegave som gis fra legemiddelindustri til helsepersonell lettere vil sies å være utilbørlig enn dersom tilsvarende pengegave ble gitt fra en pasient eller bruker som er tilfreds med utført hjelp.
Selv om en gave eller ytelse gis i markedsføringsøyemed, vil den kunne representere en økonomisk verdi for mottakeren. Eksempler på dette kan tenkes å være hobby- og fritidsartikler, fritidstøy eller verktøy som bærer navn og/eller logo til en legemiddelprodusent eller -leverandør. Det er legitimt å markedsføre sine varer innen lovens rammer, men i denne sammenheng må det sees hen til verdien de representerer for mottakeren, og deres påvirkningskraft. Formålet med markedsføring er nettopp å påvirke mottakerne/omverdenen.
Når det gjelder legemidler, vil denne type markedsføring lett rammes av andre regler. Reklame for legemidler er detaljert regulert i legemiddelloven med forskrifter, se særlig legemiddelforskriften (forskrift 22. desember 1999 nr. 1559 om legemidler) § 13-7 femte ledd hvor det er fastsatt at reklame til helsepersonell ikke må være «forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester, premier eller noen annen form for ytelser av økonomisk verdi», med unntak av «gjenstander med ubetydelig verdi som står i forbindelse med utøvelse av vedkommendes helsepersonells virksomhet». Det er ikke fastsatt noen beløpsgrense, men etter praksis er «ubetydelig verdi» etter denne bestemmelsen lavere enn det som er antydet i forhold til tilsvarende begrep i helsepersonelloven § 9 andre ledd. Gjenstander til en verdi av tusen kroner vil rammes av legemiddelforskriften § 13-7. Pliktsubjekt etter disse bestemmelsene er i utgangspunktet den som fremmer reklamen, men det er også fastsatt at helsepersonell heller ikke må anmode om eller motta slike ytelser. Helsepersonell må således avstå fra gaver/ytelser som er i strid med legemiddelforskriften § 13-7 selv om de etter omstendighetene kanskje ikke ville være i strid med helsepersonelloven § 9 første ledd.
Til bokstav d, e og f:
Dekning av utgifter til kurs, konferanser, seminarer, eller etter- og videreutdanning vil være en ytelse i lovens/forskriftens forstand. Dette gjelder både dekning av utgifter til selve deltakelsen, for eksempel kursavgift, og eventuell dekning av reise-, kost- og oppholdsutgifter i forbindelse med kurs, konferanser mv. Det samme gjelder dekning av kost mv. i andre forbindelser, for eksempel forretningsmiddager og lignende representasjon.
Det forekommer at det i tilslutning til kurs og konferanser eller faglige arrangementer som ledd i etter- og videreutdanning, er lagt til rette for sosiale eller kulturelle arrangementer for helsepersonellet. Dersom slikt dekkes av andre enn helsepersonellet, enten særskilt eller fordi det er inkludert i kurs-/konferanseavgiften, vil dette også utgjøre ytelser i lovens/forskriftens forstand. Det samme gjelder dersom det i tilknytning til kongresser eller konferanser legges til rette for at helsepersonellet kan ha ferie i for- eller etterkant av kongressen/konferansen, og/eller dekkes utgifter til dette. Tilsvarende gjelder dekning av reise-, kost- og oppholdsutgifter for helsepersonellets familie eller andre nærstående i tilknytning til kurs og konferanser.
Lovligheten av å motta slike ytelser må vurderes nøye. I lovens forarbeider (Ot.prp.nr.13 (1998–1999) s. 64) er det uttalt at «ekstern sponsing av kurs, konferanser, forskning mv. ikke bør forbys, men at det må stilles krav til faglig innhold og uavhengighet».
Det uttales også:
«Det er i høringsuttalelsene påpekt at en streng fortolkning av det foreslåtte forbudet kan gå ut over helsepersonells og da særlig legers tilbud om etterutdanning og faglig oppdatering samt forskningen. Departementet vil understreke at deler av den interaksjonen som er mellom helsepersonell og legemiddelindustri vil falle utenfor området for utilbørlighetsvilkåret, da det dreier seg om faglig forsvarlig og produkt- og produsentuavhengig informasjon som har rent opplæringsformål, som eksempelvis større internasjonale vitenskapelige kongresser eller forskningssamlinger.»
Slike arrangementer vil ofte være sponset av legemiddelindustrien. Som eksempler på forhold som vil kunne rammes av forbudet etter § 9 første ledd, er det vist til betaling av reise- og oppholdsutgifter av en hovedsponsor til arrangement som hovedsakelig har markedsføringsformål. Det presiseres at bestemmelsen i utgangspunktet ikke vil ramme deltakelse på internasjonale kongresser, forskningssamlinger og kurs som helsepersonell har faglig utbytte av, selv om kun en eller noen få legemiddelprodusenter står som sponsorer. På proposisjonens side 64 uttales det bl.a.:
«Forbudet bør ikke bare ramme utilbørlig påvirkning i form av gaver, tjenester og andre ytelser rettet mot helsepersonell selv, men også mot andre personer. Mest praktisk er ytelser som også tilgodeser helsepersonells familie eller andre nærstående, for eksempel i forbindelse med feriereiser tilknyttet kongresser eller konferanser. Betaling av helsepersonells egne reise- og oppholdsutgifter vil kunne rammes av forbudet. Denne betalingen må avveies i forhold til formålet med reisen, faglig innhold og nytte for mottaker. Det vil lettere kunne ansees som utilbørlig påvirkning hvis det faglige utbyttet er lavt og en enkelt sponsor står for opplegget. Finansiering av helsepersonells reiser mv. vil være mindre betenkelig dersom det foreligger flere uavhengige sponsorer, eller dersom midlene kanaliseres via helsepersonells arbeidsgiver eller gjennom et offentlig organ eller fond. (...).»
Som det fremgår må særlig arrangementer som hovedsakelig har markedsføringsformål eller som inneholder ikke-faglige aktiviteter vurderes nøye i forhold til helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2, jf. § 5. Se nærmere om den helhetsvurdering som må foretas i merknadene til § 5.
Hva gjelder dekning av reise-, kost- og oppholdsutgifter i tilknytning til kurs og konferanser eller i andre sammenhenger, bemerkes at slikt lettere vil rammes av loven/forskriften hvis det ikke holder en nøktern standard. Det samme gjelder representasjon, forretningsmiddager og lignende.
Det er i legemiddelforskriften § 13-7 femte ledd nest siste og siste punktum fastsatt at representasjon ved salgsfremmende arbeid for legemidler alltid skal holdes på et rimelig nivå og være underordnet hovedformålet med møtet, og at den ikke må omfatte andre personer enn helsepersonell.
Den samarbeidsavtale som er inngått mellom Helse Øst RHF/Helse Midt-Norge RHF og Legemiddelindustriforeningen inneholder blant annet bestemmelser om kvaliteten på informasjon, om at invitasjoner til de ansatte i foretakene vedrørende kurs, kongresser, faglige møter og lignende skal gå til helseforetaket, at foretaket skal godkjenne deltakelse, at reiseutgifter i slik sammenheng normalt skal dekkes av foretaket, at slike arrangementer i regi av foretaket skal arrangeres uten økonomisk eller praktisk medvirkning fra legemiddelfirmaer og at det ikke kan inngås avtaler om støtte til kurs som gir tellende eller godkjente timer i videre- eller etterutdanning. Avtalen mellom Legeforeningen og Legemiddelindustriforeningen har også detaljerte bestemmelser om samhandling på dette området.
Til bokstav g, h og i:
Godtgjørelse for deltakelse i forskningsprosjekter eller utprøving av legemidler, medisinsk utstyr mv., vil kunne være å anse for «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse» i lovens forstand. Dette gjelder både honorar for selve oppdraget og dekning av utgifter som påløper i forbindelse med oppdraget. Eksempel på dette kan være utgifter til innkjøp eller bruk av medisinsk utstyr eller forbruksmateriell, innkjøp av litteratur, utgifter til assistenthjelp, utgifter til planlegging og gjennomføring av oppdraget og utgifter forbundet med presentasjon av forskningsprosjektet og resultatene. Tilsvarende vil gjelde dersom slikt utstyr, materiell mv. stilles til disposisjon gratis. Hvorvidt slik godtgjørelse og/eller utgiftsdekning rammes av loven/forskriften må – som for andre typer ytelser – vurderes konkret, jf. § 5. Godtgjørelse/utgiftsdekning vil først og fremst rammes hvis den ikke står i rimelig forhold til det arbeid som er utført eller de utgifter som er påløpt, jf. også § 4 første ledd. Det understrekes at forskningssamarbeid mv. mellom helsepersonell og for eksempel legemiddelprodusenter er nødvendig og nyttig og er fullt akseptabelt når det skjer åpent og i korrekte former. Det er også legitimt å motta en rimelig godtgjørelse for utført arbeid og påløpte utgifter. Loven vil imidlertid ramme tilfeller der godtgjørelsene er av en slik karakter at de «er egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte», for eksempel fordi de er uforholdsmessig store.
Forskriften regulerer ikke helsepersonells adgang til å delta i forskningsprosjekter eller påta seg andre typer oppdrag, men når helsepersonell har slike oppdrag må de vurdere en eventuell godtgjørelse i forhold til helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2. Adgangen til å påta seg ulike typer oppdrag for andre enn hovedarbeidsgiver eller delta i samarbeidsprosjekter med ulike aktører er ikke direkte regulert i helsepersonelloven, men i henhold til § 19 første ledd skal helsepersonell med autorisasjon eller lisens av eget tiltak gi arbeidsgiveren opplysninger om bierverv og engasjement, eierinteresser og lignende i annen virksomhet som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser. Etter § 19 andre ledd kan arbeidsgiveren kreve opplysninger om all helsefaglig virksomhet helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende, for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge og i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold og lignende. Mange arbeidsavtaler regulerer adgangen til å ha bierverv. Den samarbeidsavtale som er inngått mellom Helse Øst RHF/Helse Midt-Norge RHF og Legemiddelindustriforeningen inneholder blant annet bestemmelser om at helseforetakene skal godkjenne honorering av ansatte for arbeidsoppdrag for industrien, forhåndsgodkjenne samarbeidsprosjekter i forskningsarbeid og om at all ekstern finansiering av forskningsoppdrag skal kanaliseres til foretaket, ikke direkte til den enkelte prosjektleder/forsker.
Når det gjelder klinisk utprøving av legemidler på mennesker skal prosjektene vurderes av REK (regional komité for medisinsk forskningsetikk opprettet i hver av landets fem helseregioner) før de igangsettes. Dette følger av forskrift 24. september 2003 nr. 1202 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker § 1-5. REK skal i tillegg til utprøvingens relevans, utforming og risiko blant annet vurdere størrelsen av, og de nærmere regler for utbetaling av eventuelt honorar eller eventuell kompensasjon til utprøverne og forsøkspersoner, relevante klausuler i enhver påtenkt kontrakt mellom sponsor og utprøvingssted og hvordan forsøkspersoner rekrutteres.
Til bokstav i:
Oppdrag utført for andre enn hovedarbeidsgiver kan for eksempel være oppdrag for legemiddelindustri og/eller utstyrsprodusenter eller -leverandører. Dette alternativet overlapper bokstav g og h om deltakelse i forskningsprosjekter/utprøving av legemidler, medisinsk utstyr mv., men vil også omfatte andre typer oppdrag, som for eksempel konsulentbistand eller foredragsvirksomhet. Det kan også tenkes oppdrag for andre enn legemiddel- og utstyrsindustrien, for eksempel oppdrag for forsikringsselskap eller som sakkyndig i forbindelse med rettssaker.
Det vises til merknadene til bokstav g og h om uforholdsmessighet mellom utført arbeid og godtgjørelse, opplysningsplikt om bierverv mv.
Til bokstav j:
Bestemmelsen omfatter situasjoner hvor helsepersonellet mottar godtgjørelse for henvisning av pasienter eller brukere eller rekruttering av pasienter eller brukere til forskningsprosjekt. Eksempel på det første kan være at helsepersonell mottar en godtgjørelse for å henvise pasienter til en bestemt spesialistklinikk. Eksempel på det andre kan være at et legemiddelfirma gir en godtgjørelse for hver pasient helsepersonellet rekrutterer til deltakelse i et forskningsprosjekt for utprøving av et legemiddel.
Til bokstav k:
Bestemmelsen omfatter situasjoner hvor helsepersonellet mottar godtgjørelse, provisjon eller annen fordel for bruk av bestemte legemidler eller medisinsk utstyr, for eksempel legemidler eller utstyr fra en bestemt produsent/leverandør. Det forutsettes at dette ikke er vanlig, men hvis det forekommer vil det åpenbart rammes av loven § 9 første ledd/forskriften § 2.
Til bokstav l og m:
Disse eksemplene er særlig aktuelle for helsepersonell ansatt i apotek, og vil kunne ramme fordeler som oppnås i forbindelse med salg av for eksempel produkter fra en bestemt produsent eller leverandør av legemidler eller medisinsk engangsutstyr. Provisjon, rabatter etc. fra produsenter til apotek vil neppe rammes av forskriften, selv når apoteket drives som enkeltmannsforetak. Dette er en naturlig del av handelen med legemidler i legemiddelforsyningskjeden, og de øvrige vilkår som følger av helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriftens § 2 vil ofte ikke være oppfylt, nærmere bestemt at mottak av slik ytelse er egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Departementet viser imidlertid til at det i legemiddelloven § 6 andre ledd er fastsatt et forbud mot visse former for rabatt.
Bokstav m om salgskonkurranse med premier er et eksempel på en betinget ytelse, jf. merknadene til § 4 første ledd andre punktum. Deltakeren er ikke garantert å motta premie, men muligheten for å vinne vil kunne påvirke yrkesutøvelsen.
Til bokstav n:
Vareprøver eller reklameartikler av ulik art faller også inn under begrepet «gave ... eller annen ytelse», men hvis de er av ubetydelig verdi vil de i mange tilfeller ikke rammes av loven/forskriften idet de ikke er «egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte». Det vises også til legemiddelforskriften § 13-7 femte ledd hvor det er fastsatt at reklame til helsepersonell ikke må være «forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester, premier eller noen annen form for ytelser av økonomisk verdi», med unntak av «gjenstander med ubetydelig verdi som står i forbindelse med utøvelse av vedkommendes helsepersonells virksomhet». Se også merknadene til bokstav a til c. Legemiddelforskriften § 13-8 har detaljerte regler om utdeling/utlevering av gratisprøver av legemidler.
Til bokstav o:
Faglige gaver eller støtte, for eksempel i form av faglitteratur eller faglige hjelpemidler som står i forbindelse med vedkommende helsepersonells virksomhet, vil være en gave eller ytelse i lovens/forskriftens forstand. Hvorvidt gaven/ytelsen rammes av loven/forskriften må vurderes konkret, blant annet ut fra gavens/ytelsens verdi. Selv om gaven/ytelsen kan være nyttig og nøytral innholdsmessig, vil slike gaver/ytelser kunne skape en bevisst eller ubevisst lojalitetsfølelse hos mottaker.
Til bokstav p:
Dette er et eksempel på at loven/forskriften også omfatter ytelser som er vanskelige å verdsette, eller hvor den økonomiske fordel først vil komme til uttrykk en gang i fremtiden og/eller under spesielle forutsetninger, jf. § 4 første ledd annet punktum. Karrierefremmende fordeler av ulik art, for eksempel at man gis anledning til å delta/oppgis som medforfatter til artikler i fagtidsskrifter eller forskningsrapporter, er eksempler på slike ytelser. Dette vil naturligvis ofte være helt legitimt og rettmessig, men dersom angivelse av delaktighet skjer på tynt grunnlag, er dette et forhold som må vurderes nøye i forhold til helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2.
Til bokstav q:
Dekning av helsepersonellets private utgifter av en eller annen art eller dekning av utgifter knyttet til helsepersonellets virksomhet som helsepersonell, jf. bokstav q, kan for eksempel være utgifter til kontordrift og -rekvisita eller utgifter til legemidler, medisinsk teknisk utstyr, diagnostiske hjelpemidler, medisinsk forbruksmateriell mv.
Til bokstav r:
Det er her tale om personlige rabatter til enkeltpersonell. Rabatter som eventuelt oppnås for virksomheten i ordinære forhandlinger om innkjøp av varer eller tjenester, for eksempel mengderabatt ved kjøp av medisinsk utstyr til et stort sykehus, vil ikke rammes av loven/forskriften. Det kan det derimot gjøre dersom det enkelte helsepersonell får en personlig rabatt ved innkjøp av varer/tjenester fra samme firma.

Til § 5. Nærmere om utilbørlighetsvurderingen etter § 2

Bestemmelsen gir veiledning med hensyn til den helhetsvurdering som må foretas etter helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2.
Forskriften § 4 inneholder utdypning og eksempler på hva som kan være gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse, og dette er aktuelt i forhold til både første og andre ledd i helsepersonelloven § 9/forskriften § 2 og § 3. Men forskriften § 3 er en spesialregel om gaver og andre ytelser fra pasienter eller brukere hvor det ikke gjelder et utilbørlighetskrav, og § 5 er derfor ikke av direkte betydning i forhold til § 3. Det kan imidlertid tenkes situasjoner der gave/ytelse fra pasient eller bruker også må vurderes etter § 2.
For at mottak av ytelser skal være forbudt etter helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2 må ytelsen være «egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte».
Ved vurderingen av om en ytelse er egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte, vil det måtte foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering. I praksis vil det være snakk om en samlet eller sammenhengende vurdering hvor flere delelementer inngår. Først må det vurderes om en ytelse kan være egnet til å påvirke. Dernest må det vurderes om det er de tjenstlige handlinger som kan bli påvirket, og endelig om slike handlinger kan bli påvirket på en utilbørlig måte.
Momenter i vurderingen, vil bl.a. være hvem som gir eller tilbyr ytelsen, hvilken stilling og hvilke fullmakter helsepersonellet har, hva ytelsen består i, verdien av ytelsen (både generelt og i forhold til aktuelle mottaker), om ytelsen har sammenheng med en konkret sak eller tilknytning mellom avgiver og mottaker, på hvilket tidspunkt gaven gis, samt den bakenforliggende hensikt med eller begrunnelse for å gi gaven. Dersom gaven nettopp er gitt for å påvirke mottakeren i en eller annen retning, vil dette være et moment som kan tale for at gaven rent faktisk også er egnet til å påvirke.
Uttrykket «egnet til» inneholder en objektiv standard. Det må foretas en vurdering av hvordan andre, både innenfor og utenfor virksomheten, herunder publikum, kan oppfatte ytelsen. Det er uvesentlig om helsepersonellet faktisk lar seg (eller ville latt seg) påvirke eller ikke. Videre vil det være uvesentlig om det enkelte helsepersonellet vurderer det slik at ytelsen ikke er egnet til å påvirke ham/henne. Vurderingen må altså foretas ut fra en objektiv målestokk, og det enkelte helsepersonells subjektive oppfatning av ytelsens påvirkningskraft vil ikke være avgjørende.
De ytelser som rammes er de som er egnet til å påvirke helsepersonellets «tjenstlige handlinger». Ytelsen må kunne ha betydning for hvordan helsepersonellet innretter, organiserer eller utfører sin virksomhet som helsepersonell, typisk dersom helsepersonell som følge av ytelsen påvirkes til tjenstlige handlinger de ellers ikke ville gjort. Eksempler kan være usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller brukere, urettmessig utstedelse av attest, sykmelding eller annen erklæring i trygdesammenheng, behandling som ikke er helsefaglig og/eller samfunnsøkonomisk begrunnet, eller systematisk valg av legemidler fra en bestemt produsent/leverandør selv om det finnes likeverdig produkter fra andre produsenter/leverandører.
Om ytelsen rent faktisk mottas i eller utenfor tjenesten er i prinsippet helsepersonell, typisk dersom helsepersonell som følge av ytelsen påvirkes uten betydning. Men det er i første rekke ytelser som gis til til tjenstlige handlinger de ellers ikke ville gjort. Eksempler kan være helsepersonellet i kraft av å være helsepersonell, eller på bakgrunn av usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller brukere, urettmessig rollen som helsepersonell, som vil kunne påvirke yrkesutøvelsen. Gaver og utstedelse av attest, sykmelding eller annen erklæring i trygdesammenheng, ytelser som helsepersonellet mottar som privatperson og ut fra en privat behandling som ikke er helsefaglig og/eller samfunnsøkonomisk begrunnet, relasjon, og som eventuelt påvirker vedkommendes handlinger i privatlivet, eller systematisk valg av legemidler fra en bestemt produsent/leverandør rammes ikke av bestemmelsen. selv om det finnes likeverdig produkter fra andre produsenter/leverandører.
Helsepersonell vil også kunne ha andre roller enn helsepersonell og privatperson, for eksempel som trener i idrettsklubb og verv i foreninger. Helsepersonell må påse at de heller ikke i slik sammenheng mottar gaver eller ytelser som er egnet til å påvirke dem i yrkesutøvelsen. Dette kan kanskje være særlig aktuelt i mindre lokalsamfunn. Et eksempel kan være at en sykepleier som er leder på et sykehjem og har beslutningsmyndighet i inntakssaker, også er trener for det lokale fotballaget. Hvis treneren mottar en gave eller annen ytelse fra familien til en av spillerne samtidig som en annen i familien venter på plass på sykehjemmet, er det grunn til å vurdere nærmere om gaven/ytelsen bør mottas, selv om den i utgangspunktet fremstår som en påskjønnelse for trenerinnsatsen.
Om en ytelse skal sies å være egnet til å påvirke de tjenstlige handlinger, vil kunne avhenge av mottakeren og dennes situasjon, herunder hvilken gruppe helsepersonell mottakeren tilhører, hva slags stilling vedkommende har og hvilke fullmakter stillingen innebærer. Det er store variasjoner med hensyn til hvor utsatte ulike helsepersonellgrupper er for påvirkningsforsøk. Dersom mottakeren faktisk er i en slik situasjon at hans tjenstlige handlinger neppe vil kunne påvirkes av ytelsen, vil mottak av ytelsen vanskelig kunne tenkes å være i direkte strid med loven/forskriften.
Selv om en gave eller annen ytelse ikke er gitt i den hensikt å påvirke helsepersonell til å utføre en spesiell handling kan imidlertid ytelsen gjøre at helsepersonellet blir påvirket til et mer positivt syn på avgiveren og dennes produkter enn hva som ellers ville ha vært tilfellet, og ytelsen kan dermed være egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger. Selv om en gave/ytelse for så vidt kan være både nyttig og nøytral innholdsmessig, for eksempel gaver av faglig art, vil slike gaver/ytelser kunne skape en bevisst eller ubevisst lojalitetsfølelse hos mottaker.
Det er kun ytelser som er egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en «utilbørlig måte» som er i strid med helsepersonelloven § 9 første ledd/forskriften § 2. Påvirkning, også av tjenstlige handlinger, kan være en følge av adekvat kunnskapsoverføring, og behøver i seg selv ikke være negativt. Kunnskapsoverføring er i stor utstrekning nødvendig, også for helsepersonells forsvarlige yrkesutøvelse og troverdighet. Det er den utilbørlige påvirkningen man ønsker å unngå.
Det nærmere innhold i begrepet «utilbørlig» vil kunne variere over tid og i forhold til den konkrete situasjon som skal bedømmes. Den språklige betydningen av ordet ligger nær upassende, uriktig, utillatelig, urimelig. Med «utilbørlig måte» menes i denne sammenheng en påvirkning som innebærer at andre hensyn enn de helsefaglige og samfunnsøkonomiske ligger til grunn for hvordan de utfører sin virksomhet som helsepersonell, herunder hva slags behandling de anbefaler overfor pasienten eller brukeren. Slike andre hensyn vil for eksempel kunne være ønske om egen vinning eller ønske om å begunstige en annen part på grunn av avhengighet av eller mer eller mindre bevisst lojalitet som følge av mottatte ytelser eller løfte om ytelser. Dersom for eksempel helsepersonell med ansvar for innkjøp av legemidler og medisinsk utstyr til sykehus på grunn av påvirkning velger å inngå avtale med en produsent/leverandør fremfor andre, vil dette på ulike måter kunne ha stor betydning både for aktørene i industrien, for pasientene eller brukerne og for sykehusets økonomi. Det vises i denne sammenheng også til helsepersonelloven § 6 hvoretter helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.
I forarbeidene (Ot.prp.nr.13 (1998–1999) s. 64-65) understrekes det at deler av den interaksjonen som foregår mellom helsepersonell og legemiddelindustri, utstyrsleverandører eller andre, ikke vil være å anse som utilbørlig. Helsepersonell har behov for faglig oppdatering, og kan ha nytte av å delta på arrangementer med faglig forsvarlig og produkt- og produsentuavhengig informasjon som har rent opplæringsformål, som eksempelvis større internasjonale vitenskapelige kongresser eller forskningssamlinger. Slike vitenskapelige arrangementer er ofte sponset av legemiddelindustrien, men deltakelse vil normalt ikke rammes av utilbørlighetskriteriet. På den annen side kan det tenkes at sponsingen mer eller mindre åpenlyst har til hensikt å påvirke helsepersonell til å bruke et bestemt produkt i sin behandling og at bruk av slikt produkt er et vilkår for ytelsen. Dette vil klart rammes av utilbørlighetskravet. Det samme gjelder dekning av utgifter til deltakelse på arrangementer med lite faglig innhold og tilknyttede utgifter til reise, kost, opphold og eventuelt ikke-faglige aktiviteter.
Ved vurderingen av om betaling av helsepersonells reise- og oppholdsutgifter i tilknytning til faglige kurs, seminarer eller kongresser skal sies å være egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en utilbørlig måte, vil det måtte foretas en konkret helhetsvurdering. Den betaling eller utgiftsdekning helsepersonellet mottar vil måtte vurderes mot formålet med reisen, det faglige innhold og nytten for helsepersonellet. Det vil lettere kunne sies å være egnet til utilbørlig påvirkning dersom det faglige utbyttet er lavt og en enkelt sponsor står for opplegget. Litt forenklet kan man si at jo mindre faglig nytte og jo flere ikke-faglige aktiviteter et arrangement har, desto lettere vil ytelsen rammes av utilbørlighetskravet. Standarden på hotell, bevertning mv. vil også ha betydning i vurderingen. Finansiering av helsepersonells reiser vil være mindre betenkelig dersom det foreligger flere uavhengige sponsorer, eller dersom midlene kanaliseres via helsepersonells arbeidsgiver eller gjennom et offentlig organ eller fond.
Den faglige nytten må vurderes konkret i forhold til den enkelte deltaker. Deltakelse på et faglig kurs vil kunne være høyst relevant og nødvendig i forhold til enkelte grupper av helsepersonell eller enkeltpersoner, for eksempel leger ved en spesialavdeling for en spesifikk diagnosegruppe, mens samme seminar vil kunne være mindre relevant for andre leger eller andre grupper av helsepersonell. For førstnevnte gruppe vil det faglige utbyttet av kurset kunne være så relevant for deres stilling, at et eventuelt gaveelement i form av dekning av kursavgift og reise- og oppholdsutgifter vil fremstå som mindre viktig. Motsatt vil et slikt gaveelement kunne bli høyst fremtredende for helsepersonell som ikke kan nyttiggjøre seg det faglige innholdet på seminaret. For disse deltakerne kan gaveelementet tilsi at deltakelse kan være egnet til å påvirke deres tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Dette samme gjelder dekning av reise- og oppholdsutgifter for familie eller andre nærstående.
Dersom en mottatt gave, tjeneste eller annen ytelse har en økonomisk verdi, vil denne verdien utgjøre det naturlige utgangspunkt for vurderingen av om gaven kan sies å være egnet til å påvirke på en «utilbørlig måte». Mottak av mindre verdifulle gaver mv. vil ofte ikke kunne sies å være egnet til utilbørlig påvirkning, for eksempel reklamemateriell i form av kulepenner, notatblokker, kontorrekvisita eller annet forbruksmateriell av mindre økonomisk verdi. Det vil imidlertid være en glidende overgang mellom reklameartikler av liten økonomisk verdi og over til diagnostiske hjelpemidler eller faglitteratur som kan ha betydelig økonomisk verdi for mottakeren, jf. § 4 tredje ledd bokstav n og o. Det er vanskelig å fastsette en absolutt grense for hvor verdifull en gave, tjeneste eller ytelse må være før den kan sies å være egnet til å påvirke på en «utilbørlig måte». Det må foretas en konkret vurdering ut fra også de øvrige omstendigheter. En gave som må regnes som et naturlig uttrykk for anerkjennelse av utført arbeid, vil ikke lett kunne anses for egnet til å påvirke på en utilbørlig måte, med mindre den vil kunne ha slik virkning i fortsettelsen av samme relasjon, for eksempel et pasient- eller brukerforhold.
Ved vurderingen av om en gave mv. skal sies å være egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en utilbørlig måte, vil det for ansatt helsepersonell også være av betydning om arbeidsgiver er informert om forholdet, og har samtykket. Generelt vil det være av betydning med åpenhet i slike forhold, for eksempel slik at det i relevante sammenhenger opplyses om man har interaksjon med aktører med økonomisk interesse på området, for eksempel ved innlegg og artikler. Det vises for øvrig til den samarbeidsavtale som er inngått mellom Helse Øst RHF/Helse Midt-Norge RHF og Legemiddelindustriforeningen hvor det blant annet er fastsatt at foretaket skal godkjenne honorering av ansatte for arbeidsoppdrag for industrien, at invitasjoner til ansatte vedrørende kurs, kongresser mv. skal gå til foretaket og deltakelse skal godkjennes av foretaket, at reiseutgifter normalt skal dekkes av foretaket og at samarbeidsprosjekter i forskningsarbeid skal forhåndsgodkjennes av foretaket.
Ved utilbørlighetsvurderingen vil det til en viss grad også kunne være relevant å legge vekt på hvorvidt det i ansettelses- eller oppdragsavtale er fastsatt hvilke gaver, tjenester eller ytelser den ansatte kan motta. Mottak av gaver utover dette vil lettere kunne bli vurdert som egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en utilbørlig måte. Tilsvarende vil det være et moment om mottak av en ytelse er i strid med etiske regler eller lignende fastsatt av organisasjon for vedkommende yrkesgruppe.
Ved vurderingen kan det også være relevant å legge vekt på hvilken part som har tatt initiativ til å gi/motta ytelsen. Dersom helsepersonellet selv har kontaktet en leverandør og bedt om gaver eller tjenester, eller antydet at dette vil kunne være ønskelig, kan det lettere tenkes at gaven må sies å kunne være egnet til å påvirke på en «utilbørlig måte», enn der hvor helsepersonellet er en blant mange som uoppfordret gis en gave fra leverandøren.
Også gaver eller andre ytelser som gis i markedsføringsøyemed, vil kunne representere en så vidt stor økonomisk verdi at de vil være egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. At ytelsen også skal ivareta et legitimt markedsføringsformål, medfører ikke at man kan se bort fra det gaveelement de også innebærer. Uansett verdi må det også sees hen til den underbevisste påvirkning som kan bli resultat av mottatte ytelser, for eksempel med firmanavn, logo og lignende, særlig ved mottak av flere/gjentatte ytelser fra samme firma. Jf. også § 4 andre ledd om kumulasjon (flere ytelser fra samme giver må vurderes samlet) og legemiddelforskriften § 13-7 om reklame for legemidler omtalt i merknadene til § 4 tredje ledd bokstav a-c.
En ytelse kan være egnet til å påvirke helsepersonellets tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte, selv om ytelsen først skal mottas eller realiseres på et senere tidspunkt. Et løfte eller en avtale om en «pensjonistgave» fra en leverandør eller løfte om en konsulentstilling for et legemiddelfirma en gang i fremtiden, vil i henhold til forskriften kunne være en ytelse som kan være egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en utilbørlig måte.
Også mottak av faglige gaver, for eksempel i form av faglitteratur eller faglige hjelpemidler som står i forbindelse med vedkommende helsepersonells virksomhet, vil kunne være egnet til å påvirke helsepersonellets handlinger på en utilbørlig måte. I likhet med hva som gjelder for gaver generelt vil det her måtte foretas en konkret helhetsvurdering hvor gavens økonomiske verdi vil være sentralt. Departementet viser i den forbindelse til avtalen mellom Legemiddelindustriforeningen og Legeforeningen hvor det er fastsatt at faglige gaver ikke skal ha en verdi som overstiger kr 1000. Departementet antar at dette kan være et utgangspunkt, men utelukker ikke at også mindre verdifulle gaver etter en konkret vurdering vil kunne rammes av forskriften.

Til § 6. Sanksjoner

Helsepersonellovens sanksjonsbestemmelser (kapittel 11) vil kunne komme til anvendelse som reaksjon på overtredelse av helsepersonelloven § 9. I og med at forskriften bare er en klargjøring av lovens § 9, og ikke inneholder selvstendige bestemmelser om forbud, plikter eller ansvar, vil brudd på forskriften alltid også være brudd på lovens § 9. Forskriften § 6 innebærer altså ikke noe nytt, men er inntatt av pedagogiske grunner.
Tilsynsmyndighet er Statens helsetilsyn og Fylkesmennene som fører tilsyn med landets helse- og omsorgstjeneste og helsepersonell.
Med hjemmel i helsepersonelloven § 56 kan Statens helsetilsyn gi advarsel til helsepersonell «som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten eller til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning.»
Helsepersonell som overtrer helsepersonelloven § 9/forskriften vil altså kunne gis en advarsel så fremt vilkårene i § 56 er oppfylt. I Ot.prp.nr.13 (1998–1999) er det på side 173 bl.a. uttalt:
«Begrepet pliktbrudd må sees i sammenheng med forsvarlighetsbegrepet og lovens pliktbestemmelser. Ethvert avvik mellom norm og atferd vil ikke innebære uforsvarlighet. Avviket må være av en viss størrelse før det kan bli tale om uforsvarlighet.»
I alvorlige tilfeller kan helsepersonells autorisasjon bli tilbakekalt, jf. helsepersonelloven § 57 første og andre ledd. På bakgrunn av uttalelser i lovens forarbeider og tilsynsmyndighetens praksis, vil tilbakekall av autorisasjon kun være aktuelt i de svært alvorlige tilfellene. Helsepersonell som overtrer helsepersonelloven § 9/forskriften vil i prinsippet kunne risikere å få tilbakekalt sin autorisasjon som helsepersonell. Vilkåret er at helsepersonellet finnes «uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig» på grunn av en grov overtredelse av loven/forskriften eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. Departementet antar at dette bare rent unntaksvis vil kunne være aktuelt.
I tillegg til ovennevnte sanksjonsbestemmelser, følger det av straffebestemmelsen i helsepersonelloven § 67 at helsepersonell «som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.»
«For korrupsjon straffes den som
  1. for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag, eller
  2. gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag».
Korrupsjonsbestemmelsene omfatter alle typer av ansettelsesforhold, verv og oppdragsforhold for offentlige og private arbeids- og oppdragsgivere, og rammer både mottaker og giver. Strafferammen for korrupsjon er bøter eller fengsel inntil tre år.
Brudd på helsepersonelloven § 9/forskriften vil ofte også innebære overtredelse av helsepersonellorganisasjoners etiske regler, og vil i så fall også kunne utløse sanksjoner fra organisasjonen overfor medlemmer. Departementet antar at helsepersonellorganisasjoner vil kunne vurdere advarsel eller eksklusjon ved overtredelse av organisasjonens etiske retningslinjer eller retningslinjer fastsatt i samarbeidsavtale mellom organisasjonen og andre aktører, for eksempel Legemiddelindustriforeningen.
En annen sanksjon som etter omstendighetene kan være aktuell ved grove brudd på helsepersonelloven § 9/forskriften, er tap av retten til å praktisere for trygdens regning i henhold til folketrygdloven (lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd) § 25-6, herunder også retten til å forskrive legemidler for trygdens regning. Dette vil særlig kunne være aktuelt ved utilbørlig påvirkning som har ledet til trygdemisbruk eller overtredelse av refusjonsreglene for legemidler.
Tjenestemannsloven (lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.) § 20 har en bestemmelse som langt på vei tilsvarer helsepersonelloven § 9. Sanksjoner mot overtredelse er der blant annet ordensstraff og avskjed. Helsepersonell omfattes stort sett ikke av tjenestemannsloven. Det er fastsatt i helseforetaksloven (lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m.) § 5 tredje ledd at tjenestemannsloven ikke gjelder for foretak. Arbeidsmiljøloven (lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv.) har ingen tilsvarende bestemmelse, men dette forhindrer ikke at urettmessig mottak av gaver og andre ytelser i forbindelse med tjenesten kan sanksjoneres for eksempel med oppsigelse eller avskjed.
Dersom helsepersonell som følge av brudd på helsepersonelloven § 9/forskriften forårsaker et økonomisk tap, vil erstatningsrettslige regler kunne komme til anvendelse. En inngått avtale vil etter omstendighetene kunne bli ugyldig, jf. avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer) kapittel 3. Og dersom det er fattet et forvaltningsvedtak, kan dette bli ugyldig, jf. forvaltningsloven og ulovfestede regler om myndighetsmisbruk.

Til § 7 Ikrafttredelse

Tekst: Lovdata (offentleg eigedom, jf. åndsverkloven § 14), gjengitt uendret per siste tilgjengelige versjon. Rettsregels lovkommentarer er tydelig merket og er våre egne.