Kan utestedet ha 23-årsgrense når skjenkealderen er 18 og 20?
En aldersgrense på 23 år på utestedet er i utgangspunktet lov, selv om alkoholloven bare krever 18 og 20 år. Alder er et forbudt diskrimineringsgrunnlag, men forskjellsbehandling er tillatt når den har et saklig formål, er nødvendig og ikke går for langt. Utesteder kan ofte vise til gjesteprofil, ro og trygghet. Du kan klage til Diskrimineringsnemnda, men slike klager har i praksis hatt lite å stille opp med.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva alkoholloven sier om alder, og hva den ikke sier
Alkoholloven § 1-5 setter minstealdre. Alkoholholdig drikk i gruppe 3 kan ikke selges eller skjenkes til noen under 20 år. For alkoholsvak drikk og drikk i gruppe 1 og 2 er grensen 18 år. Gruppe 3 er de sterkeste drikkene, blant annet brennevin.
Dette er minstekrav. Loven forbyr ikke et utested å være strengere. Når nattklubben setter 23 år i døra, handler det ikke om hva som er lov å skjenke, men om hvem som slipper inn. Det er et valg utestedet tar som privat virksomhet, og det er altså ikke alkoholloven som avgjør om valget er lovlig. Det gjør diskrimineringsloven.
Alder er et av diskrimineringsgrunnlagene
Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr diskriminering på grunn av blant annet alder. Loven gjelder på alle samfunnsområder, og det gjelder også når en privat bedrift bestemmer hvem som får kjøpe billett eller komme inn. Unntaket for alder gjelder bare arbeidsforhold som er regulert av arbeidsmiljøloven kapittel 13, så det rammer ikke utesteder.
Å nekte en 21-åring adgang fordi hun er yngre enn 23 er det loven kaller direkte forskjellsbehandling (se § 7): hun behandles dårligere enn en 24-åring i samme situasjon, på grunn av alder. Da er spørsmålet om forskjellsbehandlingen likevel er lovlig etter § 9.
Når en høy aldersgrense likevel er lovlig
Etter § 9 i loven er forskjellsbehandling tillatt når tre vilkår er oppfylt samtidig. Formålet må være saklig. Aldersgrensen må være nødvendig for å nå formålet. Og den må ikke være uforholdsmessig inngripende for dem som stenges ute.
Saklige formål utestedet kan vise til er for eksempel:
- en bestemt musikkprofil og målgruppe, slik at stedet blir et sted for dem over 23
- å dempe bråk og rusproblemer som erfaringsmessig følger yngre grupper
- at bevillingen eller kommunens vilkår gjør stedet avhengig av en rolig stemning
- å skille et rolig sted fra de mange stedene som allerede har 18- eller 20-årsgrense
Kravene til nødvendighet og forholdsmessighet er i praksis det som avgjør. Er det mange andre steder i byen som tar imot 18- og 20-åringer, er det lite inngripende at ett sted velger en annen målgruppe. Er det bare ett utested i hele bygda, og det setter 23 år, blir det tyngre for den som stenges ute.
Nemnda kan henlegge en klage når forholdet er bagatellmessig (diskrimineringsombudsloven § 10). Ifølge rapporter fra ombudet har nemnda henlagt aldersgrenser på utesteder på dette grunnlaget. Det betyr ikke at en aldersgrense alltid er lovlig, men at saken ofte ikke blir realitetsbehandlet.
Mirela og nattklubben i Trondheim
Mirela er 21 år og står i kø utenfor en nattklubb i Trondheim lørdag kveld. Skiltet sier «23 år». Hun blir nektet adgang. Hennes venn Tobias på 24 år går rett inn i samme kø. Mirela tar et bilde av skiltet og noterer klokkeslett og navnet på vakten.
Hjemme finner hun ut at hun kan klage til Diskrimineringsnemnda, og at klagen er gratis. Hun vet at hun må kunne vise omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og det kan hun: skiltet og at yngre ble avvist. Etter bevisregelen i § 37 er det da utestedet som må sannsynliggjøre at avvisningen ikke var ulovlig. Det klarer utestedet trolig ved å forklare konseptet sitt og peke på at andre steder i Trondheim har lavere grenser.
Nemnda kan avvise eller henlegge saken fordi den er bagatellmessig. Selv om Mirela vant, kan nemnda ikke gi oppreisning utenfor arbeidsforhold. Den kan bare enstemmig tilkjenne erstatning når utestedet ikke har annet å si enn manglende betalingsevne eller åpenbart uholdbare innsigelser. For en kveld på byen er det lite økonomisk å hente.
Slik får du veiledning om aldersgrensen
Du kan ringe Likestillings- og diskrimineringsombudet og få veiledning. Enhver kan henvende seg dit, også i enkeltsaker. Skal du klage, sender du den til Diskrimineringsnemnda. Nemnda kan avvise saker som ligger mer enn tre år tilbake i tid, så ikke vent.
Du kan også gå til domstolene i stedet. Husk at du ikke kan gjøre begge deler samtidig. Så lenge en sak er til behandling i nemnda, kan den ikke bringes inn for tingretten (diskrimineringsombudsloven § 17). Les mer om valget i artikkelen om nemnda eller domstolen.
Det er mer lovende å klage hvis aldersgrensen ikke har noen forklaring, for eksempel hvis grensen skifter fra helg til helg uten at stedet har endret seg, eller hvis den bare brukes mot noen av dem som står i køen. Da er det lettere å sette tvil ved at formålet er saklig.
Kort oppsummert
- En aldersgrense på 23 år på utested er lov når den har et saklig formål, er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende.
- Alkoholloven § 1-5 gir minstealdre på 18 og 20 år og hindrer ikke strengere grenser.
- Alder er et diskrimineringsgrunnlag på utesteder, siden unntaket gjelder arbeidsforhold.
- Klage til Diskrimineringsnemnda er gratis, men nemnda kan henlegge bagatellmessige saker.
- Nemnda kan ikke gi oppreisning utenfor arbeidsforhold, og erstatning bare enstemmig i enkle saker.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.