Kan utestedet avvise meg fordi jeg bruker religiøst hodeplagg?
Nei, ikke uten videre. Et utested kan ha en kleskode, men avviser det gjester med hijab eller turban, rammer regelen de som bærer plagget av religiøse grunner, og religion er vernet av likestillings- og diskrimineringsloven. Regelen er bare lovlig hvis utestedet har et saklig formål, regelen er nødvendig for å nå det, og den ikke er uforholdsmessig inngripende. Avvises du bare fordi du har på deg et religiøst hodeplagg, har du et grunnlag for å klage.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Loven gjelder også døra til utestedet
Diskrimineringsforbudet gjelder ikke bare i arbeidslivet. Etter § 2 gjelder loven på alle samfunnsområder. Et utested som tilbyr servering og underholdning til allmennheten, er dermed bundet av det samme forbudet som en arbeidsgiver.
Etter § 6 er diskriminering på grunn av religion og livssyn forbudt. Forbudet gjelder også hvis utestedet tror du har en bestemt tro, uten at det stemmer, eller hvis du blir behandlet dårlig fordi du følger en person som har den.
Kleskode for alle eller regel mot ett plagg
Loven skiller mellom to former for forskjellsbehandling.
Direkte forskjellsbehandling (§ 7) betyr at du behandles dårligere enn andre ville blitt i en tilsvarende situasjon, på grunn av for eksempel religion. Slipper dørvakten inn gjester med lue, men stopper deg bare fordi plagget ditt er en hijab, er det direkte forskjellsbehandling.
Indirekte forskjellsbehandling (§ 8) er en tilsynelatende nøytral regel eller praksis som stiller noen dårligere på grunn av religion eller et annet vernet grunnlag. En regel som sier «ingen hodeplagg» gjelder alle, men den rammer særlig dem som har hodeplagg som del av sin tro. Den kan være lovlig, men bare hvis den består prøvingen i neste avsnitt.
Hva utestedet må forklare når det avviser hijab eller turban
Forskjellsbehandling er ikke ulovlig hvis den oppfyller alle tre vilkårene i § 9: den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet, og den er ikke uforholdsmessig inngripende overfor dem som rammes.
Lovteksten sier ikke hvilke formål som er saklige. Utestedet må kunne peke på noe konkret, og så vise at regelen virkelig trengs for å oppnå det. At «sånn har vi alltid hatt det» eller at gjestene ønsker en bestemt stil, er ikke i seg selv et svar på spørsmålet om regelen er nødvendig.
Et hodeplagg som hijab, turban eller kippa dekker ikke ansiktet. Hvis utestedet begrunner regelen med at dørvakten må kunne se hvem som kommer inn, eller sjekke legitimasjon mot ansiktet, kan det være vanskelig å vise at et forbud mot selve plagget er nødvendig. Det gjelder ikke alltid på samme måte for plagg som skjuler ansiktet. Dette avgjøres i hver sak.
Bevisbyrden (§ 37) hjelper deg. Det er nok at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd. Da er det utestedet som må sannsynliggjøre at det likevel ikke har skjedd. Hva som regnes som slike omstendigheter i arbeidslivet, er forklart i bevisbyrde ved diskriminering i arbeidslivet, og prinsippet er det samme.
Leila foran køen
Leila er 27 og går med hijab. En lørdag kveld stiller hun i kø foran en klubb sammen med tre venner. Dørvakten Henrik stopper henne og sier at klubben ikke slipper inn gjester med hodeplagg. Han peker på et skilt ved inngangen: «Ingen caps, luer eller annet hodeplagg.» Vennene hennes slipper inn en etter en. En av dem har en lue som han ikke tar av seg.
Leila spør om hun får snakke med vaktsjefen. Han gjentar regelen og sier at den er der av sikkerhetshensyn, men forklarer ikke hva sikkerheten består i.
Hun noterer klokkeslettet, tar bilde av skiltet og navnene til vennene som så det skjedde. To dager senere skriver hun ned hva som ble sagt, ord for ord. Dette er omstendigheter som støtter at hun er blitt dårligere behandlet enn andre på grunn av religion. Hvis klubben ikke kan vise noe saklig formål for å stoppe henne, men slapp inn gjesten med lue, er det direkte forskjellsbehandling.
Hva du kan gjøre etterpå
Du kan klage til Diskrimineringsnemnda. Nemnda behandler klager etter likestillings- og diskrimineringsloven, og det koster ingenting å klage. Nemnda kan avvise saker som ligger mer enn tre år tilbake i tid, og den kan henlegge en sak som er av bagatellmessig art eller som ikke lar seg opplyse tilstrekkelig (diskrimineringsombudsloven § 10).
Nemnda kan ikke tilkjenne oppreisning utenfor arbeidsforhold. Etter diskrimineringsombudsloven § 12 kan den bare enstemmig treffe vedtak om erstatning, og da bare når den innklagede ikke har annet å si enn manglende betalingsevne eller åpenbart uholdbare innvendinger. Krever du oppreisning (en pengesum for krenkelsen), må saken derfor gå til domstolen. Retten til oppreisning og erstatning følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 38. Hvilken vei som passer best, er behandlet i nemnda eller domstol.
Opplever du i tillegg nedsettende kommentarer om plagget ditt, kan det i seg selv være trakassering etter § 13.
Den som har mistet jobb eller blitt avvist av en arbeidsgiver for hijab, finner egne regler i hijab-forbud på jobben.
Kort oppsummert
- Loven gjelder på alle samfunnsområder, og et utested er bundet av forbudet mot diskriminering på grunn av religion.
- En kleskode som forbyr hodeplagg, kan være indirekte forskjellsbehandling av dem som bærer hijab eller turban. Rammer regelen bare religiøse plagg, er det direkte forskjellsbehandling.
- Utestedet må vise saklig formål, at regelen er nødvendig, og at den ikke er uforholdsmessig inngripende.
- Det er nok at du viser omstendigheter som gir grunn til å tro at du er diskriminert. Da må utestedet sannsynliggjøre at det ikke har skjedd.
- Klage til Diskrimineringsnemnda er gratis. Krav om oppreisning må gå til domstolen.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.