Må treningssenteret legge til rette for meg med funksjonsnedsettelse?
Ja, et treningssenter som er åpent for allmennheten har plikt til universell utforming av lokaler og tilbud, med mindre tiltaket ville vært en uforholdsmessig byrde. Plikten gjelder den vanlige løsningen alle bruker, ikke et personlig tilpasset opplegg for hver enkelt. Å nekte deg medlemskap på grunn av funksjonsnedsettelsen er i utgangspunktet diskriminering. Får du avslag på et rimelig krav, kan du klage til Diskrimineringsnemnda.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva plikten til universell utforming omfatter
Et treningssenter med medlemskap åpent for alle er en virksomhet rettet mot allmennheten. Likestillings- og diskrimineringsloven § 17 pålegger slike virksomheter, enten de er private eller offentlige, å utforme de alminnelige funksjonene universelt. Med det menes at hovedløsningen i de fysiske forholdene skal kunne brukes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.
For et treningssenter er de alminnelige funksjonene å komme seg inn, melde seg inn, bruke garderobe og dusj, nå treningsrommene og bruke apparatene. Loven nevner ikke treningssentre ved navn. Den fungerer som en målestokk du kan holde virksomheten opp mot.
Private virksomheter rettet mot allmennheten har også en plikt til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming (§ 19). Plikten retter seg mot virksomheten som helhet og viser hva loven forventer av senteret.
Hva du ikke kan kreve etter loven
Retten til individuell tilrettelegging er avgrenset til barnehage, skole og utdanning, arbeidsliv og gravide i disse situasjonene (§§ 20 til 23). Treningssentre står ikke i den lista. Du har altså ikke lovfestet krav på at senteret lager et eget opplegg, skaffer en personlig assistent eller kjøper inn bestemte apparater for deg.
Det betyr ikke at du står uten vern. Forbudet mot å diskriminere gjelder på alle samfunnsområder. Nekter senteret deg medlemskap eller adgang fordi du har en funksjonsnedsettelse, behandler det deg dårligere enn andre, og det er i utgangspunktet forbudt. Det samme gjelder rutiner som ser nøytrale ut, men som i praksis stenger deg ute. Forskjellsbehandling kan være lovlig bare når den har et saklig formål, er nødvendig for å nå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende. Sikkerhet kan være et slikt formål, men senteret må kunne vise at begrensningen faktisk er nødvendig.
Når kostnaden blir en uforholdsmessig byrde
Plikten gjelder ikke tiltak som innebærer en uforholdsmessig byrde. Loven nevner hva som skal vektlegges: effekten av å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse, om funksjonene er av offentlig art, kostnadene, virksomhetens ressurser, sikkerhetshensyn og vernehensyn.
En liten treningsgruppe i et leid lokale har andre ressurser enn en kjede med mange sentre. Samtidig må effekten veies inn. Et tiltak som gjør det mulig for mange å bruke senteret, veier tyngre enn et som bare hjelper noen få. Det er virksomheten som må begrunne at byrden er for stor, og et avslag uten begrunnelse er et dårlig utgangspunkt for senteret.
Sunniva og tre trinn ved inngangen
Sunniva er 29 år og bruker rullestol. Hun vil melde seg inn på et senter i en bygård. Inngangen har tre trinn, og styrkesalen ligger i andre etasje uten heis. Apparatene i første etasje er kardioapparater.
Hun sender en e-post til senteret og spør hva de kan gjøre. Svaret er at en heis ville koste omtrent 420 000 kroner, og at det er for dyrt. Sunniva ber om en vurdering av de enkelte tiltakene hver for seg. En rampe ved inngangen ville koste langt mindre, anslår hun, og de kan flytte noen av apparatene ned.
Det er rimelig å vurdere tiltakene hver for seg. Heisen kan godt være en uforholdsmessig byrde for et lite senter. En rampe er et annet tiltak, og her blir spørsmålet om kostnaden står i forhold til nytten for alle med nedsatt mobilitet. Tallene her er et konstruert eksempel for å vise vurderingen.
Bygningsregler og leide lokaler
Plikten etter § 17 anses som oppfylt hvis virksomheten oppfyller krav til universell utforming i lov eller forskrift. Plan- og bygningsloven § 29-3 krever at tiltak innenfor kapittel 20 er universelt utformet i samsvar med forskrifter. For nye bygg og større ombygginger er det derfor byggereglene som setter standarden.
Ligger senteret i eldre lokaler, gjelder diskrimineringsloven likevel som en egen forpliktelse. Det at lokalene er leid, fritar ikke virksomheten. Den må ta opp tiltak med utleier, og vurderingen av hva som er en uforholdsmessig byrde, må ta hensyn til hva senteret faktisk kan få gjort.
Booking skjer ofte i en app eller på en nettside. Også slike løsninger skal være universelt utformet etter § 18.
Slik tar du det opp og klager
Skriv til senteret, beskriv hvilke barrierer du møter og be om en begrunnet vurdering av hva de kan gjøre. Ta vare på svarene. Er det senteret som avslår, kan du få veiledning hos Likestillings- og diskrimineringsombudet og klage til Diskrimineringsnemnda. Nemnda kan pålegge retting, men gir ikke oppreisning for slike forhold utenfor arbeidsliv.
Viser du omstendigheter som gir grunn til å tro at du er diskriminert, må senteret sannsynliggjøre at det ikke har skjedd. Hvordan uforholdsmessig byrde vurderes når en virksomhet avslår tilrettelegging, er forklart i avslag på tilrettelegging for funksjonsnedsettelse.
Kort oppsummert
- Treningssenter og tilrettelegging for funksjonsnedsettelse: senteret har plikt til universell utforming av de alminnelige funksjonene.
- Plikten faller bort bare for tiltak som er en uforholdsmessig byrde, og senteret må begrunne det.
- Du har ikke lovfestet krav på individuell tilrettelegging, men kan ikke nektes adgang på grunn av funksjonsnedsettelsen.
- Klag til Diskrimineringsnemnda hvis senteret avviser et rimelig krav.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.