Er testamentet ugyldig hvis arvingen var med da det ble skrevet?

Tre ulike roller, tre ulike svar

Når noen sier at «arvingen var med», kan det bety flere ting. Rollen avgjør hvilken regel som gjelder.

Den første er at arvingen var vitne til underskriften. Her er svaret strengt. Etter § 44 er en disposisjon i testamentet til fordel for et testamentsvitne ugyldig. Det samme gjelder disposisjoner til fordel for personer som står vitnet nær: ektefelle eller samboer, ektefellens eller samboerens barn, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken, og ektefelle eller samboer til slike slektninger.

Den andre er at arvingen var i rommet, men ikke vitne. Hun kjørte mor til kontoret, satt med i samtalen eller hjalp til med å finne papirer. Her finnes det ingen automatisk ugyldighet. Tilstedeværelsen er et faktum som retten kan legge vekt på, sammen med alt annet.

Den tredje er at arvingen bestemte innholdet. Hun fortalte mor hva hun skulle skrive, formulerte teksten eller presset mor til å gi henne mer. Dette er kjernen i § 45, som rammer tvang, svik og annen utilbørlig påvirkning.

Hvorfor tilstedeværelse alene ikke er nok

Loven krever at to vitner er til stede når testator skriver under. Den krever ikke at testator er alene, og den forbyr ikke at familie følger henne. Mange eldre trenger hjelp til å komme seg til notarens kontor eller til å skrive. Å gjøre testamentet ugyldig av den grunn ville ramme nettopp dem som trenger støtte.

Det som betyr noe, er om arvelateren fortsatt styrte selv. Retten ser på hvem som tok initiativ, hvem som snakket med den som hjalp til, hvem som fikk vite innholdet på forhånd, og om arvelateren virket fri til å si fra. En arving som satt stille i et hjørne, står i en annen stilling enn en arving som svarte på vegne av mor.

Se også arving som hjalp til med å skrive testamentet, som tar for seg rollen som hjelper mer spesifikt.

Når tilstedeværelsen blir et problem

Retten kan legge større vekt på at arvingen var til stede når andre forhold peker i samme retning. Slike forhold kan være:

• Arvelateren var syk, svekket eller avhengig av arvingen i hverdagen.
• Arvingen bestilte time, valgte hvem som skulle skrive og ordnet vitner.
• Arvingen fikk en uvanlig stor del av arven sammenlignet med tidligere ønsker.
• Arvelateren hadde ikke mulighet til å snakke med noen alene.

Det er den som angriper testamentet som må bevise forholdene. At arvingen var til stede, er ofte lett å bevise. Det vanskelige er å vise at arvelateren faktisk ble påvirket. Her kan vitnene og påtegningen etter § 43 gi mye informasjon, og legejournaler kan vise hvor svekket arvelateren var. Se demens og testasjonsevne.

Hvordan arvinger og arvelatere kan unngå tvist

Mange tvister kan forebygges ved noen enkle grep. Arvingen bør vente utenfor rommet når testamentet skrives under, slik at ingen kan hevde at hun styrte situasjonen. Vitnene bør være uten tilknytning til familien og bør skrive en påtegning etter § 43, med dato og fødselsdato. Arvelateren bør få mulighet til å forklare ønsket sitt for vitnene eller den som hjelper henne, uten at noen med økonomisk interesse hører på.

Skriftlige notater fra tidligere år, for eksempel et brev der mor forklarer hvorfor hun vil at Nora skal ha hytta, kan også få betydning. De viser at ønsket ikke oppsto akkurat da arvingen var til stede. Les mer om hvilke krav som stilles til vitner i hvilke krav som gjelder til vitner i testament.

Kort oppsummert

• At en arving var til stede ved opprettelsen, gjør ikke testamentet ugyldig.
• Er arvingen vitne, er disposisjonen til fordel for henne og hennes nærmeste ugyldig etter arveloven § 44.
• Presset, svik eller annen utilbørlig påvirkning gir ugyldighet etter § 45, og tilstedeværelsen kan være ett moment.
• Retten ser på hvem som tok initiativ, hvem som styrte samtalen og hvor sårbar arvelateren var.
• Den som vil bestride testamentet, må bevise det.