Er det straffbart å selge kopivarer av kjente merker?

Hva varemerkeloven forbyr

Et varemerke gir innehaveren en enerett. Etter varemerkeloven § 4 kan ingen uten samtykke bruke et tegn som er identisk med varemerket, eller som ligner det så mye at det er fare for forveksling, i forbindelse med varer eller tjenester i næringsvirksomhet. Som bruk regnes blant annet å sette merket på varer, å tilby varer for salg, å bringe dem på markedet, å lagre dem og å innføre dem.

Det betyr at hele kjeden kan være omfattet: den som produserer, den som importerer og den som selger. Du trenger ikke ha laget kopien selv for å gjøre inngrep. Å legge en falsk veske ut til salg på en nettbutikk eller en bruktmarkedsplass er nok.

Loven snakker om bruk «i næringsvirksomhet». Det vil si at du driver salget som virksomhet, ikke at du bruker en kopi privat. Å kjøpe en kopivare til eget bruk er ikke selv varemerkeinngrep etter denne bestemmelsen.

Straffen for å selge kopivarer

Straff står i varemerkeloven § 61. Den som begår varemerkeinngrep, straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Foreligger det særlig skjerpende omstendigheter, er straffen bot eller fengsel inntil tre år.

Ved den vurderingen skal det særlig legges vekt på skaden som er påført rettighetshaveren, herunder skade på hans kommersielle omdømme, vinningen inngriperen har oppnådd, og omfanget av inngrepet. Noen få kopier solgt til venner er noe annet enn et lager med hundrevis av falske klokker.

I praksis starter mange saker uten politi, ved at merkeeieren sender et krav. Politiet og påtalemyndigheten kan likevel ta saken videre. Få mer om slike brev i fikk brev om varemerkeinngrep.

Erstatning og vederlag til merkeeieren

Straffen kommer i tillegg til det sivile oppgjøret. Etter varemerkeloven § 58 skal den som forsettlig eller uaktsomt gjør inngrep, betale rettighetshaveren enten en rimelig lisensavgift pluss erstatning for skade som ikke ville oppstått ved lisensiering, erstatning for skaden, eller vederlag svarende til vinningen. Det som er gunstigst for rettighetshaveren, gjelder.

Er det handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, kan rettighetshaveren velge å kreve det dobbelte av en rimelig lisensavgift. Skjedde inngrepet i god tro, skal inngriperen i den grad det ikke er urimelig likevel betale en rimelig lisensavgift eller vinningen.

I tillegg kan retten etter § 59 pålegge tiltak for å hindre inngrep, for eksempel at varene tilbakekalles, fjernes fra handelen, ødelegges eller utleveres til rettighetshaveren. Tiltakene skal være forholdsmessige og gjennomføres som regel for den saksøktes regning.

Når merkeeieren går etter selgeren

De fleste saker begynner med et brev fra merkeeierens representant. Brevet krever ofte at du stanser salget, oppgir leverandør og antall solgte varer, og betaler et beløp. Ikke ignorer det, men heller ikke skriv under på alt uten å lese. Du kan svare på kravene, og mange saker ender med et forlik der selgeren betaler et beløp og lover å slutte.

Anmeldelse til politiet er et eget spor. Kommer saken for retten, kan dommen både inneholde straff og avgjøre det sivile kravet.

Kjøpere, mellomledd og uvitende selgere

Hvis du selger noe du tror er ekte, men som viser seg å være en kopi, kan du ha handlet i god tro. Det betyr ikke at du går fri for alt. Merkeeieren kan fortsatt kreve at salget stanses, og at du betaler en lisensavgift eller vinningen i den grad det ikke er urimelig. Straff krever som hovedregel forsett, så for den som ikke visste at varen var falsk, er straffansvar tvilsomt.

Er du kjøper og oppdager at du har fått en kopi, har du ofte krav mot selgeren etter forbrukerkjøpsreglene, uavhengig av varemerkeretten. Det er et eget spørsmål.

Er du i tvil om du faktisk bruker en merkevares navn lovlig, for eksempel i en annonse, kan du lese kan jeg bruke en kjent merkevares navn i egen markedsføring. Der drøftes grensen mellom lovlig henvisning og inngrep.

Kort oppsummert

• Salg av kopivarer med falske varemerker i næring er varemerkeinngrep etter varemerkeloven § 4.
• Straffen er bot eller fengsel inntil ett år, og inntil tre år ved særlig skjerpende omstendigheter (§ 61).
• Merkeeieren kan kreve vederlag og erstatning etter § 58, og det dobbelte av lisensavgiften ved forsett eller grov uaktsomhet.
• Kjøp til eget bruk er ikke det samme som salg i næring.
• Straff krever som hovedregel forsett (straffeloven § 21), mens erstatning også kan kreves ved uaktsomhet.