Slik vurderer du som ansatt om bekymringen er sterk nok til å melde

Hva «grunn til å tro» betyr

Ordene står i barnevernsloven § 13-2 og i de tilsvarende reglene for skole, barnehage og helsepersonell. De er valgt for å gi en lav terskel. Du trenger ikke vite at barnet blir mishandlet, og det må heller ikke være mer sannsynlig enn ikke. Myndighetenes veiledere beskriver det som at det må være mer enn en vag og udefinert mistanke.

Det er nyttig å sammenligne med barnevernets egen regel. Barnevernet skal undersøke når det er «rimelig grunn til å anta» at det finnes forhold som kan gi grunnlag for tiltak, etter barnevernsloven § 2-2. Systemet er bygget slik at du gir barnevernet opplysningene, og at barnevernet finner ut hva som er riktig. Du skal ikke ta den vurderingen for dem.

Terskel for opplysningsplikt: spørsmål du kan stille deg

Disse spørsmålene kan hjelpe deg å vurdere om bekymringen er sterk nok:

1. Hva har jeg selv sett eller hørt? Skill mellom det du har observert og det du tolker. «Han hadde et blåmerke på kinnet» er en observasjon. «Han blir slått» er en tolkning.
2. Har barnet sagt noe? Det barnet forteller med egne ord, veier tungt. Skriv det ned ordrett.
3. Hvor ofte og hvor lenge? Én dag med skittent tøy er lite. Tre uker med sult og samme klær er noe annet.
4. Finnes det en annen forklaring som virker sannsynlig? Har foreldrene gitt en forklaring som passer med det du ser, kan det trekke ned. En forklaring som ikke henger sammen med skaden, trekker opp.
5. Passer det i en av situasjonene loven nevner? Mishandling, alvorlige mangler i den daglige omsorgen, annen alvorlig omsorgssvikt, alvorlig sykdom uten behandling, udekkede særlige behov, menneskehandel, og for eldre barn alvorlig kriminalitet eller rus.

Ordet «alvorlig» står i nesten alle punktene. Foreldre som er strenge, har en annen oppdragelse enn du er vant til, eller har det trangt økonomisk, gir ikke i seg selv grunn til å melde.

Drøft saken, men ikke undersøk den selv

Er du usikker, kan du drøfte saken med en kollega eller leder. Du kan også ringe barnevernstjenesten og beskrive situasjonen uten å si barnets navn. Barnevernet gir råd om hvorvidt det de hører, bør meldes. Det er en god hjelp, men ansvaret for vurderingen er fortsatt ditt.

Skriv ned det du ser fortløpende, med dato. Noter hva barnet sa, med barnets egne ord, og hvem som var til stede. Slike notater gjør det lettere å se et mønster over tid, og de gir barnevernet et bedre grunnlag hvis du melder. Notatene skal være nøkterne og bare inneholde det du faktisk har observert.

Det du ikke skal gjøre, er å etterforske. Still ikke barnet ledende spørsmål for å få bekreftet mistanken. Konfronter ikke foreldrene hvis du mistenker vold eller overgrep. Det kan skade barnet og gjøre det vanskeligere for barnevernet og politiet.

Når du er i tvil

Terskelen er lav fordi barnevernet skal få vite om barn som kan trenge hjelp, også når det senere viser seg at familien klarer seg. En del meldinger blir henlagt etter gjennomgang eller undersøkelse. Det betyr ikke at det var feil å melde.

Er du fortsatt i tvil etter en drøfting, er det ofte riktig å melde. Er bekymringen svak, men ikke borte, kan du skrive ned det du ser og følge med. Kommer det nye tegn, skal du vurdere på nytt med alt du vet. Når terskelen først er nådd, skal du melde uten ugrunnet opphold. Det er ikke lov å vente for å samle flere beviser.

Kort oppsummert

• Terskel for opplysningsplikt er «grunn til å tro», som er mindre enn sannsynlighetsovervekt, men mer enn en vag følelse.
• Skill mellom det du har sett og hørt, og det du tolker.
• Barnets egne ord, gjentatte tegn og forklaringer som ikke henger sammen, trekker i retning av å melde.
• Drøft gjerne saken anonymt med barnevernet, men undersøk den ikke selv.
• Når terskelen er nådd, skal du melde uten ugrunnet opphold.