Hva skjer med samværet når foreldrene bor i et annet land?
Foreldre som bor i utlandet har samme rett til samvær etter en omsorgsovertakelse som andre foreldre, men samværet må tilpasses at barnet ikke uten videre kan forlate Norge. Barneverns- og helsenemnda fastsetter samværet, og barnevernstjenesten lager en plan for gjennomføringen. Etter barnevernsloven § 5-6 er det ulovlig å ta barnet ut av landet uten barnevernets samtykke, så samvær skjer i praksis oftest i Norge. Samvær med tilsyn, video og telefon kan supplere.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
En omsorgsovertakelse gjør at barnevernet overtar den daglige omsorgen, men foreldrenes rett til kontakt med barnet forsvinner ikke. For foreldre som bor i et annet land, melder spørsmålet seg om hvordan det i praksis skal gå. Dette gjelder både foreldre som flyttet ut etter vedtaket, og utenlandske foreldre hvis barn bor i Norge. Spørsmålet om samvær foreldre bor i utlandet har en klar lovmessig ramme.
Retten til samvær gjelder uansett bosted
Barnevernsloven § 7-1 sier at barn og foreldre har rett til samvær og kontakt med hverandre, hvis ikke noe annet er bestemt. Retten er ikke knyttet til hvor foreldrene bor. Foreldre i utlandet har altså samme utgangspunkt som foreldre i Norge.
Etter § 7-2 skal barneverns- og helsenemnda fastsette samvær når omsorgsovertakelse er vedtatt. Nemnda kan sette vilkår, blant annet at det skal føres tilsyn. Vedtaket skal bygge på en konkret vurdering av barnets behov for beskyttelse og utvikling, og av muligheten for å opprettholde og styrke båndene mellom barnet og foreldrene. Samværet skal være til barnets beste. Bare når det foreligger sterke og spesielle grunner, kan samværet begrenses sterkt eller falle bort.
At foreldrene bor langt unna, er ikke i seg selv en slik grunn. Det kan derimot påvirke hvor ofte og hvor lenge samværet kan være. Nemnda kan fastsette samvær som fungerer i praksis, for eksempel noen få lengre opphold i året heller enn hyppige korte besøk.
Barnet kan ikke reise ut uten samtykke
Etter § 5-6 er det ulovlig å ta med barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten. Forbudet gjelder når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1, og det gjelder også tidligere, for eksempel når et akuttvedtak er iverksatt eller når en begjæring er sendt til nemnda.
Det betyr at samvær i utlandet krever at barnevernstjenesten sier ja. Barnevernstjenesten vurderer da om reisen er forsvarlig. Hvis den frykter at barnet ikke kommer tilbake, eller at barnet ikke blir godt nok ivaretatt, kan den si nei. Foreldrene kan ikke gjennomføre samvær i hjemlandet på eget initiativ.
Hovedregelen i praksis er derfor at samværet skjer i Norge. Dette er en følge av § 5-6 og av barnevernstjenestens ansvar for barnet, ikke en uttrykkelig regel om stedet.
Slik kan samvær gjennomføres i praksis
Barnevernstjenesten lager etter § 7-6 en plan for gjennomføring av samvær og kontakt. Planen er ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Den kan innvilge mer samvær enn nemnda har fastsatt, hvis det ikke strider mot forutsetningene i nemndas vedtak.
Hvordan samværet legges opp, avhenger av saken. Noen vanlige løsninger er at foreldrene reiser til Norge og har samvær med tilsyn i barnets fosterhjem eller et nøytralt sted, at samværet legges til skoleferier, og at foreldre og barn har kontakt over video og telefon mellom besøkene. Nemnda kan etter § 7-2 også fastsette begrensninger i annen kontakt på samme vilkår som for samvær. Det betyr at telefon og video i utgangspunktet ikke kan begrenses uten sterke og spesielle grunner.
Loven sier ikke hvem som dekker foreldrenes reiseutgifter til samvær i Norge. Foreldre bør spørre barnevernstjenesten tidlig. Om reisekostnader ved vanlig samvær mellom foreldre finnes det en egen artikkel om reisekostnader ved samvær, men den gjelder ikke barnevernssaker.
Foreldre som skal reise inn til Norge, kan trenge visum eller oppholdstillatelse avhengig av statsborgerskap. Det er et eget spørsmål som avgjøres av utlendingsmyndighetene.
Når foreldrene ikke har anledning til å komme
Noen foreldre har ikke råd eller anledning til å reise. Da må barnevernstjenesten vurdere alternativer som kan holde kontakten ved like. Barnet har rett til kontakt med foreldrene, og kommunen har plikt til å følge opp saken etter omsorgsovertakelsen, jf. § 8-3. Den skal blant annet vurdere om det er grunnlag for at foreldrene kan få omsorgen tilbake.
Det er likevel foreldrenes ansvar å melde fra om hvilke tider de kan komme. Barnevernet kan ikke tvinge foreldre til å møte opp.
far i Polen vil ha samvær i hjemlandet
Tomasz bor i Polen. Sønnen Kacper på sju år har bodd i et fosterhjem i Norge siden i fjor, etter at nemnda vedtok omsorgsovertakelse. Nemnda fastsatte samvær fire ganger i året, to dager hver gang, med tilsyn. Tomasz ber om at Kacper kan komme til Polen i sommerferien.
Barnevernstjenesten vurderer forespørselen etter § 5-6. Den avslår, fordi den ikke har forsikring om at Kacper kommer tilbake, og fordi saken er under vurdering. Tomasz får i stedet tilbud om flere videosamtaler og et ekstra besøk i Norge i ferien. Han kan ikke bestemme at samværet skal skje i Polen. Mener han at samværet er for lite, kan han ta det opp med barnevernstjenesten.
Kort oppsummert
- Foreldre som bor i utlandet, har samme rett til samvær etter omsorgsovertakelse som andre foreldre, jf. § 7-1.
- Nemnda fastsetter samværet etter § 7-2, og barnevernstjenesten lager en plan etter § 7-6.
- Barnet kan ikke tas ut av Norge uten barnevernets samtykke (§ 5-6), så samvær foreldre bor i utlandet skjer i praksis oftest i Norge.
- Video og telefon er «annen kontakt» som bare kan begrenses ved sterke og spesielle grunner.
- Loven sier ikke hvem som betaler reisen. Spør barnevernstjenesten tidlig.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.