Kort svar: Ja. Barnelova § 42 slår fast at barnet har rett til samvær med begge foreldre, selv om de lever fra hverandre. Retten tilhører barnet, ikke forelderen. Begge foreldre har ansvar for at samværsretten oppfylles.
Lovteksten: § 42
Barnelova § 42 første ledd:
«Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.»
To ting er spesielt viktige her:
-
Retten tilhører barnet – ikke forelderen. En forelder kan ikke «gi opp» samvær på vegne av barnet. Heller ikke kan en forelder si «jeg vil ikke ha samvær» og dermed frita barnet fra sin rett. I teorien kan barnet selv, gjennom sine lovlige representanter, utøve sin rett.
-
Begge foreldre er ansvarlige – ikke bare samværsforelderen. Det er bostedsforelderen som har primæransvaret for at samvær faktisk gjennomføres – ved å oppmuntre til det, legge til rette for det og ikke hindre det.
Samværsretten er ikke absolutt
§ 43 første ledd: «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»
§ 42 gir barnet en rett til samvær som utgangspunkt. Men retten er ikke absolutt – den kan begrenses eller avskjæres dersom konkrete hensyn til barnets beste tilsier det. Det er bare retten som kan gjøre dette, ikke en forelder alene.
Barnets rett vs. forelderens rett
Det er en prinsipiell forskjell mellom barnets rett til samvær (§ 42) og forelderens rett til samvær med barnet. I norsk rett er barnets perspektiv primært – forelderens interesse er sekundær.
Dette betyr at selv om en domstol kan avskjære en forelders samvær dersom det skader barnet, er det barnets rettighet som veier tyngst i avgjørelsen. Retten er ikke en gave forelderen gis – den er barnets eget krav på kontakt.
Barnets rett til kontakt etter EMK art. 8
Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 gir også beskyttelse for familielivet mellom barn og begge foreldre. EMD (Europadomstolen) har i en rekke saker slått fast at statene har en positiv forpliktelse til å tilrettelegge for kontakt mellom barn og begge foreldre.
Eksempel: bostedsforelder prøver å avskjære samvær
Birgit bor fast med sønnen Isak (8). Eksmannen Thomas har samvær annenhver helg. Birgit mener Thomas er en dårlig far og ønsker at samværet stoppes. Birgit kan ikke ensidig avskjære samværet. Isaks rett til samvær etter § 42 kan bare begrenses av en domstol – og bare dersom samvær faktisk er til skade for Isak etter § 43.
Eksempel: barnet ønsker ikke samvær
Sofie (14) sier at hun ikke vil ha samvær med far. Retten vurderer om ønsket er ekte og stabilt (§ 31). Sofies mening tillegges stor vekt fra 12 år. Men hennes rett til samvær med far er et selvstendig rettsgode – hun kan velge å la den ligge, men retten forsvinner ikke juridisk av den grunn. Tvangsfullbyrdelse mot en 14-åring vil retten uansett ikke beslutte (§ 65 fjerde ledd).
Den vanligste misforståelsen
Mange foreldre tror at «samværsretten» er forelderens rett til å se barnet – og at de kan «si fra seg» den. Det er en feil vinkling. § 42 er barnets rett til å ha kontakt med begge. Forelderen har plikt til å delta i å ivareta denne retten, ikke en valgfri rettighet å avstå fra.
Hva gjør du nå?
Er du samværsforelder med samvær som hindres: - § 43 siste ledd og § 65 (tvangsbot) er dine verktøy – se artikkelen om samværssabotasje
Er du bostedsforelder som er bekymret for samvær: - Begjær § 60-avgjørelse dersom det er konkret fare for barnet - Ikke avskjær samvær på egenhånd – det kan brukes mot deg
Er du barnet (eller barnets verge) som ønsker mer samvær: - Barnets mening skal tas med i alle avgjørelser (§ 31) - Sak kan reises av barnets verge
Artikkelen er basert på barnelova §§ 42–43 (LOV-1981-04-08-7), sist endret 25. april 2025 (ikr. 1. januar 2026), og EMK artikkel 8.