Før du saksøker: varsel, bevis og forsøk på minnelig løsning

Hvem pliktene gjelder for, og når

Reglene om plikter før søksmål står i kapittel 5 i tvisteloven. De gjelder tvister som kan ende som sak i tingretten, enten saken følger vanlige regler (allmennprosess) eller de forenklede reglene for småkrav. Unntaket er saker om administrative tvangsvedtak, som har egne regler.

Pliktene rammer begge sider. Den som vil saksøke, har varslingsplikten først. Den som mottar varselet, har plikt til å svare, og plikten til å opplyse om viktige bevis gjelder både den som varsler og den som bestrider. Ingen av partene kan altså vente på at den andre skal gjøre jobben.

Før en sak går til forliksrådet, er kravet mindre. Da gjelder bare første og annet punktum i § 5-2 første ledd: du skal skriftlig varsle om kravet og grunnlaget for det. Plikten til å utveksle bevis og plikten til å søke minnelig løsning er skrevet for saker som skal inn for tingretten. I praksis er forliksrådet selv et sted der partene prøver å bli enige, så meklingen kommer der.

Første plikt: varsle skriftlig om kravet

Etter § 5-2 skal den som vurderer å reise sak, først sende et skriftlig varsel til den det er aktuelt å saksøke. Varselet har tre deler. Det skal si hvilket krav som kan bli fremmet, hva kravet bygger på, og at mottakeren bør ta stilling til begge deler. Varselet kalles ofte prosessvarsel. Det er noe annet enn et varsel til en tredjeperson midt i en pågående sak, som har sine egne regler i § 15-9.

Mottakeren skal svare innen rimelig tid. Loven oppgir ikke antall dager. Bestrider mottakeren kravet helt eller delvis, skal hun si hvorfor. Mener hun selv å ha et krav mot avsenderen, skal hun varsle om det samtidig, med grunnlag og med en oppfordring til å ta stilling.

Varselet skal som hovedregel sendes på papir til private parter. Unntaket er at dere har avtalt noe annet, eller at dere har en løpende forretningsforbindelse der skriftlig kommunikasjon vanligvis går elektronisk.

Andre plikt: opplyse om viktige bevis

Paragraf 5-3 pålegger den som varsler om et krav, og den som bestrider det, å opplyse om viktige dokumenter og andre bevis som hun selv kjenner til. Plikten gjelder bevis som hun ikke kan regne med at motparten allerede kjenner. Det spiller ingen rolle om beviset hjelper henne selv eller motparten. En takstrapport som støtter den andre siden, skal altså nevnes hvis den andre ikke vet om den.

Plikten er å opplyse om beviset. Det er ikke det samme som å levere ut alt materiale, men i praksis legger de fleste ved kopier, fordi det gjør det enklere for begge å vurdere saken.

Plikten har grenser. Reglene om bevisforbud og bevisfritak i tvisteloven kapittel 22 gjelder fortsatt. Det finnes situasjoner der man ikke skal eller ikke må fremlegge noe, for eksempel på grunn av taushetsplikt.

Tredje plikt: prøve å løse tvisten i minnelighet

Paragraf 5-4 sier at partene skal undersøke om tvisten kan løses i minnelighet før sak reises, og gjøre nærmere forsøk på det. Loven nevner tre veier: mekling i forliksrådet, utenrettslig mekling og en utenrettslig tvisteløsningsnemnd. I tillegg kommer vanlig forhandling mellom partene selv.

Hva som er nok, avhenger av saken. Er kravet tydelig og motparten har sagt blankt nei i svaret på varselet, er det lite å forhandle om. Er tvisten uklar, eller har begge noe å gi, forventes et reelt forsøk. Et tilbud om forlik, eller en invitasjon til et møte, viser at du har tatt plikten på alvor.

Plikter før søksmål i et eksempel

Silje Haugland betalte 62 000 kroner for nytt bad. Etter åtte måneder lekker det under gulvet, og entreprenøren Amir Rahimi mener at feilen skyldes at hun selv har skadet membranen.

Silje sender et brev på papir. Hun skriver at hun krever 62 000 kroner tilbake, eller at feilen utbedres for hans regning, og at kravet bygger på lekkasjen og dårlig utført arbeid. Hun ber ham ta stilling innen tre uker. I brevet opplyser hun om rapporten fra en rørlegger som har sett på lekkasjen, og om bildene fra overtakelsen. Hun nevner også en tekstmelding der Amir skriver at membranen kan ha sviktet.

Amir svarer etter to uker. Han bestrider kravet og begrunner det med at fuktmålingene viser skade etter at Silje selv boret i veggen. Han opplyser om en bildeserie fra arbeidets sluttfase. Han tilbyr også å komme og se på skaden, mot at hun gir slipp på kravet om full refusjon.

Silje vurderer tilbudet. Hun foreslår at de deler utgiftene til en uavhengig befaring. Takstmannen kommer, og rapporten viser at begge har sin del av ansvaret. De avtaler at Amir betaler 28 000 kroner, og saken er over uten at noen har vært i retten. Hadde de ikke blitt enige, hadde Silje stått med et varsel, en utveksling av bevis og dokumenterte forhandlinger. Det ville ha gitt henne et godt grunnlag for en stevning (søksmålsdokumentet til tingretten).

Slik ser rekkefølgen ut i praksis

De tre pliktene kommer ikke som tre adskilte steg. De fleste forløp ser omtrent slik ut:

• Avsenderen sender varselet på papir, med krav, grunnlag, en oppfordring om å ta stilling og en liste over de viktigste bevisene.
• Mottakeren svarer innen den fristen som er rimelig. Svaret tar stilling til kravet, begrunner en eventuell avvisning, varsler om et eventuelt motkrav og opplyser om egne viktige bevis.
• Partene vurderer det de nå har sett. Mange saker stopper her, fordi begge ser hvor sterk eller svak saken er.
• Er tvisten ikke løst, prøver partene å forhandle, eller de bruker mekling. Forslag og tilbud bør være skriftlige.
• Først når dette er gjort, reiser den ene sak, for en stor del av sakene ved forliksklage.

Ingen av trinnene har fast tidsfrist i loven. Det er sakens art som styrer hvor lenge hvert steg bør ta.

Det mottakeren må huske

Pliktene er ikke bare for den som vil saksøke. Får du et varsel, har du selv plikter. Du skal svare innen rimelig tid, og svaret skal si hvorfor du bestrider, hvis du gjør det. Har du noe å kreve tilbake, skal du varsle om det samtidig. Du skal dessuten opplyse om viktige bevis som motparten ikke kjenner.

Ignorerer du varselet, kan avsenderen reise sak uten at hun har hørt din versjon. Skjer det i forliksrådet, kan manglende svar føre til dom uten at du er hørt. Å svare ordentlig er derfor også i din egen interesse.

Hva skjer hvis du hopper over pliktene

Kapittel 5 sier ikke at saken skal avvises hvis varsel, bevisopplysning eller forsøk på forlik mangler. Kapittelet har ingen egen sanksjon. Følgene kommer andre steder.

Den viktigste er sakskostnadene. Hovedregelen i tvisteloven § 20-2 er at den som vinner, har krav på full erstatning for sine kostnader. Retten kan likevel helt eller delvis frita den tapende parten, hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Blant momentene er om vinneren kan bebreides at det kom til sak, og om vinneren har avslått et rimelig forlikstilbud. Hopper du over varselet og motparten ville ha betalt hvis han hadde fått vite om kravet, kan det altså koste deg på kostnadssiden, selv om du vinner.

Et varsel stopper heller ikke foreldelsen av kravet. Det gjør en forliksklage eller en stevning, og i noen tilfeller at motparten selv erkjenner gjelden. Er kravet nær ved å foreldes, bør du derfor ikke vente på svar på varselet.

Kort oppsummert

• Plikter før søksmål er varsel, opplysning om viktige bevis og forsøk på minnelig løsning, alle i tvisteloven kapittel 5.
• Pliktene gjelder begge parter. Før forliksrådet er det bare varselplikten som gjelder.
• Varselet skal være skriftlig, som hovedregel på papir til private parter, og si hva du krever og hvorfor.
• Mottakeren skal svare innen rimelig tid, begrunne en avvisning og varsle om eget motkrav samtidig.
• Å hoppe over pliktene gir ikke avvisning av saken, men kan påvirke hvem som må betale sakskostnadene.