Kan norsk barnevern hente hjem et barn som bor i utlandet?
Som hovedregel kan ikke norsk barnevern treffe tiltak for et barn som har vanlig bosted i et annet land. Det er myndighetene der som må gripe inn. Barnevernsloven gjelder barn som bor og oppholder seg i Norge, og en snever unntaksregel åpner for omsorgsovertakelse av barn som har vanlig bosted i Norge men oppholder seg i utlandet. I tillegg kan Norge be den andre staten om hjelp eller overta saken gjennom Haagkonvensjonen 1996.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Når et barn bor utenfor Norge, og noen i Norge er bekymret, melder spørsmålet seg: kan det norske barnevernet gripe inn og hente barnet hjem? Spørsmålet om norsk barnevern barn i utlandet handler om hvor loven gjelder, og om hvilke unntak som finnes.
Lovens virkeområde
Barnevernsloven § 1-2 avgrenser hvem loven gjelder for. Loven gjelder barn under 18 år som har sitt vanlige bosted i Norge og oppholder seg her. Den gjelder også for barn som oppholder seg i Norge når vanlig bosted ikke lar seg fastsette, og for flyktninger og internasjonalt fordrevne som oppholder seg her. Loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten.
Hovedregelen er altså at barnevernsloven følger barnets vanlige bosted. Et barn som bor i et annet land, er i utgangspunktet underlagt det landets barnevern. Den norske kommunen har ikke tiltaksmyndighet over barnet bare fordi foreldrene er norske borgere eller fordi barnet tidligere bodde her.
Hva som er «vanlig bosted», er et faktisk spørsmål. Det handler om hvor barnet i praksis har sitt liv, med skole, venner og daglig omsorg. Et kort utenlandsopphold endrer ikke bostedet.
Unntaket for barn med bosted i Norge
Unntaket står i § 1-2 tredje ledd. For barn som oppholder seg i en annen stat og har sitt vanlige bosted i Norge, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1 og vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon etter § 6-2. Det kan også treffes vedtak om hjelpetiltak etter § 3-1 og pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4 når foreldrene oppholder seg i Norge.
Dette er for eksempel aktuelt for et barn som er sendt til slekt i utlandet «på ferie» som egentlig ikke er en ferie, mens familien bor i Norge. Barnet har fortsatt vanlig bosted her, og norske myndigheter kan ha jurisdiksjon.
Ansvarlig kommune er etter § 15-4 annet ledd den kommunen der barnet sist var registrert bosatt. Etter § 15-5 har kommunen som har sendt begjæring til nemnda, ansvaret for saken selv om barnet oppholder seg i en annen stat.
Norsk barnevern kan ikke gjøre alt
Selv når loven gir rett til å treffe vedtak, er det praktiske begrensninger. Norsk barnevern har ikke politimyndighet i utlandet, og vedtaket kan ikke uten videre tvangsfullbyrdes i et annet land. Her kommer Haagkonvensjonen 1996 inn. Etter konvensjonens hovedregel er det myndighetene i landet der barnet har vanlig bosted, som har kompetanse til å treffe beskyttelsestiltak. Norge kan be myndigheter i en annen konvensjonsstat om å treffe tiltak, eller om å overføre jurisdiksjonen til Norge.
Ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse for et barn som har vanlig bosted i en annen stat, gjelder en særskilt frist i § 4-2 fjerde ledd. Vedtaket faller bort seks måneder etter vedtakstidspunktet, forutsatt at norske myndigheter innen seks uker enten har bedt bostedsstaten om å treffe nødvendige tiltak eller har besluttet å få jurisdiksjonen overført.
For barn i land utenfor konvensjonen finnes ingen tilsvarende ordning, og da er det helst diplomatiske kanaler og politi som kan hjelpe.
Barn som er i Norge på besøk
Det omvendte tilfellet er når et barn bor i utlandet, men oppholder seg i Norge. Da kan norsk barnevern etter § 1-2 fjerde ledd treffe vedtak om hjelpetiltak, akuttvedtak (unntatt akuttvedtak om utreiseforbud), vedtak om frivillig opphold i barnevernsinstitusjon og vedtak om institusjonsopphold ved fare for menneskehandel. Omsorgsovertakelse er ikke på listen.
Hva private kan gjøre
Er du bekymret for et barn som bor i utlandet, er det myndighetene der du må kontakte. Du kan også melde fra til norsk barnevern, som kan formidle saken til Bufdir, som sentralmyndighet. Hvis barnet er bortført av en forelder, er det en egen prosess, som er forklart i artikkelen om barnebortføring og Haagkonvensjonen.
sønnen ble igjen i hjemlandet
Adnan og Rima bor i Bergen med sønnen Samir på tolv år. I sommer sendte de ham til en onkel i hjemlandet «for en kort periode». Etter fem måneder har han ikke kommet tilbake, og skolen har meldt bekymring om at han ikke er med på noen opplæring der. Barnevernstjenesten i Bergen undersøker hvor Samir har sitt vanlige bosted.
Den kommer til at han fortsatt bor i Bergen, siden foreldrene bor der og oppholdet var ment som midlertidig. Da kan barnevernstjenesten vurdere tiltak, og den kan be hjemlandet om hjelp via Bufdir dersom landet er med i konvensjonen. Hadde Samir i stedet vært bosatt i hjemlandet sammen med mormoren i flere år, ville norske myndigheter ikke hatt tiltaksmyndighet.
Kort oppsummert
- Barnevernsloven gjelder barn som har vanlig bosted i Norge og oppholder seg her, jf. § 1-2.
- Norsk barnevern kan som hovedregel ikke treffe tiltak for et barn som bor i et annet land.
- Unntak: barn med vanlig bosted i Norge som oppholder seg i utlandet, kan omfattes av omsorgsovertakelse eller institusjonsvedtak.
- Ved akuttvedtak for barn bosatt i en annen stat gjelder en frist på seks måneder, forutsatt at Norge har bedt bostedsstaten om tiltak eller jurisdiksjon.
- Spørsmålet om norsk barnevern barn i utlandet løses i praksis gjennom Haagkonvensjonen 1996 og samarbeid via Bufdir.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.