Barnet tatt til et land utenfor Haagkonvensjonen – hva kan gjøres?

Barnebortføring utenfor Haag gir ingen automatisk tilbakeleveringsplikt

Sturla fikk vite at eksen hadde tatt sønnen deres med til familien sin i et land som ikke er tilsluttet Haagkonvensjonen av 1980, etter det som skulle vært en vanlig sommerferie. Der en tilsvarende sak til et konvensjonsland kan sendes inn som en formell søknad om tilbakelevering med en klar juridisk mekanisme bak seg, fantes det ingen slik vei for Sturla. Landets egne domstoler er ikke forpliktet av den norske avgjørelsen om foreldreansvar, og har ingen plikt etter noen konvensjon til å legge vekt på den i det hele tatt. Det gjør ikke saken håpløs, men det gjør den langt tregere og mer usikker enn de færreste er forberedt på når de først ringer politiet. Sturla ringte likevel politiet med det samme, av samme grunn som ved en bortføring til et konvensjonsland: en straffesak om bortføring kan i noen tilfeller løpe uavhengig av om det finnes en sivil tilbakeleveringsmekanisme, og en anmeldelse er uansett en del av dokumentasjonen en advokat i det andre landet senere kan vise til.

Utenriksdepartementet kan bistå diplomatisk – men kan ikke tvinge

Utenriksdepartementet og den norske ambassaden i regionen kan bistå med konsulær oppfølging, som å be om et konsulært besøk hos barnet for å bekrefte at det har det bra, formidle kontakt med lokale myndigheter og advokater, og i noen tilfeller reise saken på politisk nivå dersom den blir stor nok. Det UD ikke kan gjøre, er å beordre en fremmed stats myndigheter til å utlevere barnet, uansett hvor klar den norske avgjørelsen om foreldreansvar er. Forvent heller ikke en fast tidslinje for hva UD kan oppnå, siden mulighetene i praksis avhenger av hvilket land det gjelder, hvor gode diplomatiske forbindelser Norge har dit, og hvor mye det andre landets egne myndigheter faktisk lar seg påvirke av henvendelser utenfra. Sturla fikk hjelp fra ambassaden til å komme i kontakt med en lokal advokat med erfaring fra denne typen saker, noe som viste seg å være den enkeltinnsatsen som faktisk flyttet saken fremover. Han satte også av tid til jevnlig kontakt med saksbehandleren sin hos UD, ikke fordi hun kunne love noe konkret, men fordi en sak som blir fulgt opp med jevne mellomrom, sjeldnere blir liggende nederst i en bunke hos noen andre.

En sak i det andre landets rettssystem, på deres premisser

Realistisk sett må saken som regel føres for domstolene i landet barnet befinner seg i, etter det landets egne regler om foreldreansvar og barnets beste, som kan avvike sterkt fra de norske. Det kan bety en helt annen bevisbyrde, andre tidsfrister og i noen tilfeller en kultur i domstolene der en mor eller far som «har tatt med barnet hjem» ikke blir sett på like alvorlig som norsk rett ville gjort. En lokal advokat er derfor ikke en formalitet, men ofte det som avgjør om saken i det hele tatt kommer noen vei. Sturla brukte over ett år og en betydelig sum i advokathonorarer før han fikk en egen samværsordning anerkjent av domstolen der, lenge før spørsmålet om at sønnen skulle flytte tilbake til Norge i det hele tatt kom på bordet. Kostnaden for lokal advokatbistand i en sak som dette varierer enormt fra land til land, men Sturla anslo i ettertid at han hadde brukt et sted mellom to og tre hundre tusen kroner totalt over halvannet år, penger han ikke hadde noen forsikring eller ordning som dekket.

Norsk dom om foreldreansvar er fortsatt et papir som teller

Selv om den norske avgjørelsen ikke er bindende for det andre landets domstoler, er den langt fra verdiløs. Den dokumenterer overfor både lokale myndigheter og en eventuell lokal domstol at bortføringen skjedde i strid med en gyldig avgjørelse, noe som kan veie tungt selv der det ikke finnes en formell plikt til å legge vekt på den. Kombinert med et utreiseforbud dersom du fryktet noe lignende på forhånd, og med tett kontakt med både UD og en lokal advokat, er dette fortsatt en sak det er verdt å kjempe for, selv om ingen kan love deg et bestemt utfall eller en bestemt tidsramme.

Kort oppsummert

• Barnebortføring utenfor Haag gir ingen automatisk rett til tilbakelevering, siden landene ikke er bundet av en felles konvensjon.
• Utenriksdepartementet kan bistå diplomatisk og formidle lokal advokathjelp, men kan ikke tvinge et annet lands myndigheter til å utlevere barnet.
• Saken må som regel føres for domstolene i landet barnet befinner seg i, etter det landets egne regler og bevisbyrde.
• En norsk avgjørelse om foreldreansvar er fortsatt et sterkt dokument å legge frem, selv uten en juridisk plikt for det andre landet til å følge den.