Kan jeg nekte å svare på et spørsmål som vitne?

Når svaret kan gi deg selv straff

Hovedregelen er at et vitne må svare på det retten spør om. Unntaket i tvisteloven § 22-9 gjelder bevis som kan medføre straff. Hvis et ærlig svar kan innebære at du innrømmer en straffbar handling, kan du nekte å gi det.

Retten gjelder bare for spørsmål der straffefaren er reell. Du kan ikke nekte å forklare deg om hele saken fordi ett enkelt spørsmål er ubehagelig. Du nekter å svare på det spørsmålet som rammes, og forklarer deg om resten.

Tenk deg at Mehmet er innkalt som vitne i en tvist mellom et malerfirma og en kunde. Kunden mener firmaet har levert dårlig arbeid. Mehmet jobbet på prosjektet, og får spørsmål om han fikk betalt kontant, uten at det ble meldt til skattemyndighetene. Et ærlig ja kan gi ham et straffansvar. Da kan han nekte å svare på akkurat det spørsmålet.

Hvem regnes som dine nærmeste

Beskyttelsen gjelder ikke bare deg. Du kan også nekte å gi bevis som kan medføre straff for personer som står deg nær. Etter § 22-9 første ledd er det blant andre:

• nåværende og tidligere ektefelle eller samboer
• slektninger i rett opp- og nedstigende linje, altså foreldre, besteforeldre, barn og barnebarn
• søsken
• visse personer i krets rundt disse, blant annet ektefelle eller samboer til noen av dem

Kretsen er hentet fra tvisteloven § 22-8. Den paragrafen har i tillegg en egen regel om det parten har fortalt deg, som er omtalt i artikkelen om fritak for vitneplikt for familiemedlemmer. Her gjelder det selve straffefaren.

Når retten likevel kan pålegge deg å svare

Retten til å nekte er ikke absolutt. Etter § 22-9 annet ledd kan retten pålegge et vitne å forklare seg selv om svaret kan medføre straff. Det skjer bare når det er rimelig etter en samlet vurdering. Retten ser på tre ting: hva slags sak det er, hvor viktig forklaringen er for å opplyse saken, og hvordan det vil gå ut over deg eller vitnet å forklare seg.

Er du bare en perifer person, og spørsmålet har liten betydning for avgjørelsen, taler mye for at du får nekte. Er svaret helt sentralt, og straffefaren ligger langt unna, kan retten komme til at du må svare.

Tap av omdømme og andre tunge ulemper

Ikke all ubehag gir rett til å nekte. Loven skiller mellom to nivåer. Faren for straff gir deg en egen rett til å nekte. Faren for tap av omdømme eller velferd er noe annet.

Etter § 22-9 tredje ledd kan retten frita deg når det er fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art, for deg eller noen av dine nærmeste. Vilkåret er at det ut fra sakens art, forklaringens betydning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge deg å gi beviset. Her er det altså retten som gir fritak, ikke du som bestemmer. Skam eller en kjedelig samtale på arbeidsplassen er ikke nok. Det må være en vesentlig ulempe.

Fjerde ledd lar retten dessuten frita personer som står deg nær på samme måte, for eksempel forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken.

Slik går du fram i rettssalen

Retten skal selv gjøre vitnet oppmerksom på begrensninger i forklaringsplikten når den ser at de kan komme på tale. Det følger av tvisteloven § 24-8 fjerde ledd. Vitnet må gjøre grunnen sannsynlig. Finnes det ikke andre bevis, er det nok at du bekrefter grunnen med forsikring.

Du trenger ikke fortelle i detalj hvorfor svaret ville være belastende. Å gjøre det ville ofte bety at du røper selve poenget. Du sier at spørsmålet kan medføre straff for deg, og retten tar stilling.

Vet du på forhånd at du kommer til å nekte, kan du si ifra før rettsmøtet. Etter tvisteloven § 24-3 kan vitnestevningen tilføye at frammøte er unødvendig for et vitne som er bestemt på å nekte å forklare seg. Melder du fra i god tid, skal stevningen tilbakekalles hvis nektelsen finnes begrunnet. Retten kan altså komme til at du likevel må møte, slik at nektelsen kan prøves.

Kort oppsummert

• Som vitne kan du nekte å gi bevis som kan medføre straff for deg selv eller noen av dine nærmeste.
• Nekter du å svare, gjelder det bare spørsmålet som rammes, ikke hele forklaringen.
• Retten kan pålegge deg å svare hvis det er rimelig etter en samlet vurdering av saken, forklaringens betydning og følgene for deg.
• Fare for vesentlig tap av omdømme eller velferd gir ikke en automatisk rett til å nekte; retten kan frita deg.
• Du må gjøre det sannsynlig at du har rett til å nekte, og en forsikring er nok hvis det ikke finnes andre bevis.