Kan jeg kreve oppreisning av staten for diskriminering?
Ja, diskrimineringsloven gjelder også offentlige myndigheter, og § 38 gir den som er diskriminert rett til å kreve oppreisning og erstatning. Utenfor arbeidslivet kan imidlertid ikke Diskrimineringsnemnda tilkjenne oppreisning, for det kan nemnda bare i arbeidsforhold. Et krav om oppreisning fra staten for diskriminering på andre områder må derfor bringes inn for domstolene. Nemnda kan i enkle saker tilkjenne erstatning for økonomisk tap, men bare når den er enstemmig.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Staten er bundet av samme regler som private
Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder. Forbudet mot å diskriminere på grunn av for eksempel kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse eller alder rammer derfor stat, kommune og fylkeskommune på samme måte som private (§ 6). Det finnes ingen egen immunitet for det offentlige.
Retten til å kreve oppreisning og erstatning står i § 38. Den som er behandlet i strid med lovens forbud, kan kreve begge deler. Oppreisning er penger for ikke-økonomisk skade, altså for krenkelsen og belastningen. Erstatning dekker økonomisk tap, for eksempel tapt inntekt eller utgifter du har hatt som følge av diskrimineringen. Retten gjelder brudd på forbudene i lovens kapittel 2 (med ett unntak i § 13), på reglene om individuell tilrettelegging og på enkelte regler i arbeidslivet.
Skyldkravet er forskjellig i og utenfor arbeidslivet
Reglene om skyld avhenger av hvor diskrimineringen skjedde. I arbeidsforhold gjelder arbeidsgivers ansvar uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides. Ved trakassering og på andre samfunnsområder enn arbeidslivet gjelder ansvaret bare dersom den ansvarlige kan bebreides (§ 38 andre ledd).
For et krav mot staten i en situasjon som ikke gjelder arbeid, betyr det at du må kunne vise at myndigheten kan klandres. Det er ikke nok at utfallet ble dårlig for deg. Her hjelper bevisbyrdereglene: foreligger det omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, skal diskriminering anses å ha skjedd med mindre den ansvarlige sannsynliggjør det motsatte (§ 37). Hvordan bevisbyrden slår ut i skyldvurderingen, må avgjøres i hver enkelt sak.
Hvem kan gi deg oppreisning av staten
Diskrimineringsnemnda kan treffe vedtak om oppreisning bare i arbeidsforhold og ved arbeidsgivers valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere (diskrimineringsombudsloven § 12). Det betyr at hvis staten er arbeidsgiveren din, kan nemnda gi oppreisning. Hvis du ble diskriminert av politiet, NAV, skatteetaten eller en annen statlig etat i egenskap av myndighet, kan nemnda finne at loven er brutt, men den kan ikke tilkjenne deg penger som oppreisning.
For erstatning har nemnda en snevrere adgang. Den kan enstemmig treffe vedtak om erstatning ved brudd på lovene den håndhever, men bare hvis den innklagede ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser. Det er altså en mulighet i klare saker og ikke et alminnelig krav du kan regne med.
Skal du ha oppreisning utenfor arbeidslivet, må du derfor gå til domstolene. Et søksmål om diskriminering fra staten går ordinært til tingretten.
Du kan ikke gjøre begge deler samtidig
Så lenge en sak er til behandling i nemnda, kan ikke partene bringe den inn for tingretten. Saken regnes for å være under behandling fra nemnda mottok klagen (diskrimineringsombudsloven § 17). Du må altså velge rekkefølge.
Hvis du først går til nemnda, kan du få fastslått om loven er brutt, og det kan være nyttig som grunnlag for et senere krav. Hvis du reiser søksmål ved tingretten først, kan retten etter begjæring fra en part stanse saken mens nemnda behandler den, men den gjør en avveining av tid og kostnader. Nemnda skal avvise en sak som er brakt inn for en domstol til avgjørelse, og kan avvise saker som ligger mer enn tre år tilbake i tid. Å vente lenge kan altså koste deg klagemuligheten.
Leila og det statlige tilbudet
Leila Haddad søker om en plass i et statlig tilbud og får avslag. Hun mener det skyldes at hun bruker hijab, fordi saksbehandleren omtalte plagget i en samtale, og fordi andre søkere med tilsvarende kvalifikasjoner fikk plass. Hun klager til Diskrimineringsnemnda.
Nemnda kommer til at det foreligger omstendigheter som tyder på diskriminering, og at etaten ikke har sannsynliggjort at religion ikke var en del av grunnen. Den finner brudd på loven. Leila har ikke noe arbeidsforhold til etaten, så nemnda kan ikke tilkjenne oppreisning. Hun har tapt en inntektsmulighet, men etaten bestrider beløpet, og nemnda kan ikke tilkjenne erstatning når innklagede gjør gjeldende noe annet enn manglende betalingsevne.
Leila kan da vurdere å gå til tingretten med krav om oppreisning og erstatning. Nemndas vedtak er ikke en dom, men det kan være et viktig dokument i saken. Hun må huske at hun må vente til nemnda er ferdig før hun kan reise søksmål.
Praktiske råd før du krever noe
Samle dokumentasjon: avslaget, e-poster, notater fra samtaler og navn på vitner. Skriv ned hvorfor du mener at det var grunnlaget for forskjellsbehandlingen som var forbudt. Vurder om krenkelsen er så tydelig at et pengekrav er realistisk, og hva du ønsker utover penger, for eksempel at saken tas på nytt.
Se også artikkelen om hva oppreisning er og når du har krav og om erstatning fra staten ved feil.
Kort oppsummert
- Diskrimineringsloven gjelder også stat og kommune, og § 38 gir rett til å kreve oppreisning og erstatning.
- Utenfor arbeidslivet er det et vilkår at den ansvarlige kan bebreides.
- Diskrimineringsnemnda kan bare tilkjenne oppreisning i arbeidsforhold, og erstatning bare enstemmig i enkle saker.
- Vil du kreve oppreisning av staten for diskriminering utenfor arbeidslivet, må du gå til domstolene.
- Mens saken ligger hos nemnda, kan den ikke bringes inn for tingretten.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.