Kostnader i odelsløsningssak: hvem betaler

Slik fordeles kostnadene i en odelsløsningssak

Den som vil løse en gård på odel, må ta ut stevning mot eieren ved tingretten der eiendommen ligger. Saken skal ikke innom forliksrådet (odelsloven § 60). For selve rettssaken sier odelsloven § 59 at tvisteloven gjelder så langt odelsloven ikke har egne regler. Spørsmålet om hvem som betaler, avgjøres derfor etter tvisteloven kapittel 20.

Sakskostnader er det en part har brukt på å føre saken: honorar til den som fører saken for deg, utgifter til dokumenter og vitner, og i noen tilfeller godtgjøring for eget arbeid. Rettsgebyret til staten er regulert av rettsgebyrloven, og tvisteloven § 20-1 slår fast at den loven gjelder for den plikten. Den som vinner saken, har som hovedregel krav på full erstatning for sakskostnadene fra motparten (tvisteloven § 20-2), men retten kan helt eller delvis frita motparten hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig.

Vinneren har krav på full erstatning

Hovedregelen står i tvisteloven § 20-2: En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Saken er vunnet når parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige. Gjelder saken flere krav mellom de samme partene, er det samlede utfallet som teller.

I en odelsløsningssak betyr det at den som krever gården løst og får medhold, normalt får dekket kostnadene sine av eieren. Taper saksøkeren, for eksempel fordi retten finner at løsningsretten ikke foreligger, er det saksøkeren som må betale eierens kostnader.

Erstatningen dekker partens nødvendige kostnader. Ved vurderingen legger retten vekt på om det var rimelig å pådra kostnaden når en ser hvor viktig saken var (tvisteloven § 20-5). En part som krever kostnader, må levere en kostnadsoppgave ved rettsmøtets avslutning. Uten oppgave får parten ikke tilkjent sakskostnader.

Når taperen kan slippe helt eller delvis

Tvisteloven § 20-2 tredje ledd åpner for at den som tapte, helt eller delvis fritas når tungtveiende grunner gjør det rimelig. Retten ser særlig på tre ting. Den første er om det var god grunn til å få saken prøvd, fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig klar etter at saken var reist. Den andre er om vinneren kan bebreides for at det ble sak, eller har avslått et rimelig forlikstilbud. Den tredje er om saken har velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak.

Odelssaker kan ha tvilsomme spørsmål. Retten kan for eksempel måtte ta stilling til om det ville vært klart urimelig at en eldre søster fikk drive en yngre bror bort fra gården (odelsloven § 21). Tapte eieren på et slikt punkt, kan det tale for at han ikke må betale hele motpartens regning.

Delvis medhold og saker som ikke ender med dom

Har en part fått medhold av betydning uten å vinne, kan retten helt eller delvis tilkjenne kostnader hvis tungtveiende grunner tilsier det (tvisteloven § 20-3). Da ser retten på hvor mye parten fikk medhold i, og hvor stor del av kostnadene som gjelder den delen av saken.

Tvisteloven § 20-4 gir kostnader uavhengig av utfallet i noen få tilfeller. Det gjelder blant annet når saken er reist uten god nok grunn og motparten straks godtar kravet, og når kostnadene skyldes motpartens forsømmelser.

Etter odelsloven § 65 skal retten prøve mekling mellom partene hvis det ikke er gjort tidligere, og kommer det til forlik, heves løsningssaken. I et forlik kan partene avtale hvem som bærer hva. Det følger ikke av loven hvordan kostnadene da fordeles, så avtalen må si det.

Kjøpstilbud og takst har egne kostnadsregler

Før det kommer til rettssak kan en eier som vil selge odelsjord til en som ikke har best odelsrett, gi odelsberettigede tilbud om å tre inn i kjøpet på de avtalte vilkårene. Krever den som får tilbudet takst over eiendommen, bærer han kostnadene etter skjønnsreglene. Er eieren ikke villig til å selge til takstbeløpet og beløpet er lavere enn tilbudsbeløpet, bærer eieren kostnadene i stedet (odelsloven § 20 c). Disse reglene gjelder altså før noen sak er reist, og de er uavhengig av sakskostnadsreglene i tvisteloven.

Kort oppsummert

• Kostnader i en odelsløsningssak avgjøres etter tvisteloven kapittel 20, fordi odelsloven § 59 viser dit.
• Den som vinner saken fullt ut eller i det vesentlige, har krav på full erstatning for nødvendige kostnader fra motparten.
• Retten kan frita taperen helt eller delvis når tungtveiende grunner gjør det rimelig, for eksempel når saken var tvilsom.
• Ved delvis medhold kan kostnadene deles, og i et forlik avtaler partene selv hvem som bærer hva.
• Kostnadsoppgaven må leveres ved rettsmøtets avslutning, ellers tilkjennes ingen kostnader.