Ja, en ektefelle kan på nærmere vilkår kreve vederlag ved skilsmisse, men vederlagskrav er unntaket og ikke hovedregelen ved et oppgjør. Vederlag er en pengekompensasjon som tilkjennes den ene ektefellen fordi den andre på en kvalifisert måte har redusert det som skulle vært delt, eller fordi den ene har bidratt til den andres særeie eller eiendeler holdt utenfor deling. De sentrale hjemlene er ekteskapsloven § 63 (vederlag ved illojal reduksjon av felleseiet) og ekteskapsloven § 73 (vederlag når en ektefelle har bidratt til den andres særeie). Vederlagskrav forutsetter at de ordinære delingsreglene ikke gir et rimelig resultat, og terskelen er praktisk sett relativt høy.

Det rettslige utgangspunktet

Hovedregelen ved skilsmisse er at felleseiet deles likt etter at hver ektefelle har gjort fradrag for gjeld, jf. ekteskapsloven §§ 58 og 59. Skjevdeling etter § 59 og særeie etter ektepakt kan endre dette bildet. Vederlagskrav kommer inn som en korreksjonsmekanisme der det ordinære delingsoppgjøret ikke fanger opp en urimelighet, typisk fordi midler er forbrukt, gitt bort eller flyttet over i en formuesmasse som ikke deles.

Det er viktig å skille mellom to hovedtyper vederlag. Den første typen, etter ekteskapsloven § 63, handler om at den ene ektefellen har svekket delingsgrunnlaget på en kritikkverdig måte. Den andre typen, etter ekteskapsloven § 73, handler om at den ene ektefellen har bidratt til å øke den andres formue som er holdt utenfor deling (særeie). En tredje situasjon, der innsats i hjemmet eller i den andres næring har gitt grunnlag for medeiendomsrett, behandles i artikkel 138.

Vederlag etter ekteskapsloven § 63

Etter ekteskapsloven § 63 første ledd kan en ektefelle kreve vederlag dersom den andre ektefellen på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget. Bestemmelsen rammer typisk situasjoner der den ene ektefellen i tiden før samlivsbruddet har brukt opp betydelige midler på seg selv, gitt bort store gaver til tredjemann, spilt bort penger eller på annen måte forringet det som skulle vært delt. Vilkåret om at handlingen må være «utilbørlig» innebærer at det stilles krav til et kvalifisert klanderverdig forhold. Vanlig forbruk, uheldige investeringer eller normal livsførsel gir ikke grunnlag for vederlag.

I tillegg må svekkelsen ha vært «vesentlig». Bagatellmessige disposisjoner kvalifiserer ikke. I rettspraksis har det vært lagt vekt på forholdet mellom det som er forbrukt og det samlede delingsgrunnlaget, samt om disposisjonen fremstår som et forsøk på å unndra midler fra deling i forkant av et brudd.

Etter ekteskapsloven § 63 andre ledd kan vederlag også kreves der en ektefelle har brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er unntatt fra deling, for eksempel særeie eller eiendeler som skal skjevdeles. Dette er en praktisk viktig bestemmelse fordi den fanger opp tilfeller der felles midler er kanalisert inn i en formuesmasse den andre ektefellen ikke får del i.

Vederlag etter ekteskapsloven § 73

Ekteskapsloven § 73 gjelder der ektefellene har særeie. Bestemmelsen gir en ektefelle rett til vederlag dersom vedkommende ved bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til å øke midler som er den andre ektefellens særeie. Formålet er å hindre at den ene ektefellen sitter igjen med en urimelig stor formue som den andre har vært med på å bygge opp, uten å få del i den fordi formuen er gjort til særeie.

Også her er terskelen «vesentlig». Det kreves altså en kvalifisert medvirkning, ikke bare en alminnelig deltakelse i familiens liv. Vederlaget fastsettes skjønnsmessig og skal gjenspeile den merverdien medvirkningen har skapt.

Praktiske råd til juristen

For den som vurderer et vederlagskrav, er bevissituasjonen avgjørende. Kravstilleren må kunne dokumentere både den klanderverdige disposisjonen eller medvirkningen og omfanget av den. Kontoutskrifter, dokumentasjon på gaver, regnskap fra næringsvirksomhet og en kartlegging av formuesutviklingen gjennom ekteskapet er sentralt. Vederlagskrav reises i forbindelse med skifteoppgjøret, og foreldelse må vurderes konkret. Se også artikkel 137 om vederlagskravets nærmere innhold og artikkel 138 om hjemmeværende ektefelles stilling.

Oppsummert: Ja, vederlag kan kreves ved skilsmisse, men kun når de ordinære delingsreglene ikke gir et rimelig resultat og vilkårene i ekteskapsloven §§ 63 eller 73 er oppfylt.