Hovedregelen er enkel: hver ektefelle eier det han eller hun bringer inn i ekteskapet og det vedkommende senere erverver. Dette følger av ekteskapsloven § 31 første ledd. Sameie oppstår der begge har bidratt til ervervet – også indirekte gjennom husarbeid og omsorg for barn, jf. § 31 tredje ledd. Eierforholdene endres ikke av ekteskapsinngåelsen.

Eneeie som utgangspunkt

Etter ekteskapsloven § 31 første ledd beholder hver ektefelle eiendomsretten til sine eiendeler. Det innebærer at:

  • Det man eide før vigselen, forblir ens eget.
  • Lønn og annen inntekt tilhører den som har opptjent den.
  • Arv og gaver tilhører mottakeren.
  • Det man kjøper for egne midler, blir ens eget.

Eierskapet er uavhengig av formuesordningen. Også når formuen er felleseie, er hovedregelen eneeie under ekteskapet; felleseie sier bare noe om delingen ved oppløsning. Et ektepar med felleseie har altså ikke felles eiendomsrett til hverandres lønnskontoer eller eiendeler – de eier hver sitt, men nettoverdiene skal likedeles ved et eventuelt oppgjør.

Sameie ved felles erverv

Ektefeller blir sameiere når begge bidrar til ervervet av en eiendel. Dette er praktisk svært vanlig for den felles boligen. Bidragene kan være direkte (begge betaler egenkapital, begge er låntakere) eller indirekte. Etter ekteskapsloven § 31 tredje ledd kan en ektefelle ha ervervet eierandel i eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, dersom vedkommende i vesentlig grad har bidratt til ervervet gjennom arbeid i hjemmet, omsorg for barn eller på annen måte.

Bestemmelsen innebærer at en hjemmeværende ektefelle kan bli medeier i bolig og innbo selv uten å ha bidratt med penger. Sameieandelen fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering av bidragenes størrelse og art. I rettspraksis er det utviklet retningslinjer for hvordan slike indirekte bidrag verdsettes, og spørsmålet er ofte sentralt i tvister ved samlivsbrudd.

Bevisbyrde og dokumentasjon

Det finnes ingen lovfestet alminnelig sameiepresumsjon mellom ektefeller. Den som hevder eierskap eller medeierskap, må sannsynliggjøre ervervet. I praksis vurderes blant annet hvem som har betalt, hvordan eiendelen er registrert, hvem som har stått for lån, og hvilke bidrag hver part har ydet over tid. For større anskaffelser bør klienter rådes til å dokumentere bidragene, særlig der bare den ene står som formell eier. God dokumentasjon underveis i ekteskapet forebygger kostbare bevisproblemer ved et senere oppgjør.

Felles bolig og innbo – rådighetsvern

Uavhengig av eierforholdet nyter den felles boligen og vanlig innbo et særlig vern. Etter ekteskapsloven §§ 32 og 33 kan en ektefelle ikke uten den andres skriftlige samtykke selge, pantsette eller leie ut den felles boligen, og kan ikke overdra eller pantsette vanlig innbo eller den andres nødvendige arbeidsredskaper. Dette gjelder selv om disponerende ektefelle er eneeier. Vernet er knyttet til eiendelens funksjon som felles bolig og innbo, ikke til eierskapet, og sikrer at den ene ektefellen ikke ensidig kan disponere over familiens hjem.

Betydningen ved oppløsning – naturalutlegg

Eierspørsmålet etter § 31 er avgjørende for hvem som har rett til å overta en bestemt eiendel ved skilsmisse, jf. reglene om naturalutlegg i ekteskapsloven §§ 66 flg. Hver ektefelle har som hovedregel rett til å beholde eiendeler han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier. Spørsmålet om verdideling avgjøres deretter etter felleseie-/særeiereglene. Eierskap og deling er altså to atskilte trinn i oppgjøret: først avklares hvem som har rett til å overta hva (naturalutlegg etter eierskap), deretter hvordan verdiene fordeles (likedeling eller særeie). Ekteskapsloven § 67 gir dessuten en særskilt rett for den ene ektefellen til å overta den felles boligen og innbo når sterke grunner taler for det, selv om den andre er eier, mot å betale vederlag.

Arv og gaver – skjevdelingsrett

Selv om arv og gaver tilhører mottakeren som eneeie, har den juridiske rådgiveren grunn til å fremheve at slike verdier også nyter et delingsvern: etter ekteskapsloven § 59 kan verdier ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen kreves holdt utenfor likedelingen (skjevdeling), forutsatt at de er i behold og klart kan føres tilbake. Eierskapet og skjevdelingsretten gir til sammen et betydelig vern for medbrakte og arvede verdier (se egen artikkel om arv som særeie).

Eierskap til virksomhet og næringsmidler

For ektefeller som driver næringsvirksomhet, kan eierspørsmålet være særlig praktisk. En virksomhet som den ene ektefellen eier og driver, er som utgangspunkt vedkommendes eneeie, men den andre kan ha ervervet en eierandel gjennom bidrag til driften. Verdiene kan dessuten være gjenstand for skjevdeling i den grad de stammer fra midler vedkommende hadde med inn i ekteskapet. For å unngå at en virksomhet må deles eller realiseres ved en skilsmisse, velger mange å skjerme den ved ektepakt om særeie.

Eierskap til bankkonti, sparing og verdipapirer

For finansielle aktiva følger eierskapet de samme prinsippene. Penger på en konto tilhører den som er kontohaver og som har innbetalt midlene; lønn som settes inn på den enes konto, blir den enes eneeie. Settes lønn fra begge inn på en felles konto, kan det oppstå sameie i innestående etter en konkret vurdering av innskuddene. Verdipapirer, fond og aksjer eies av den som har ervervet dem for egne midler. Et praktisk problem oppstår når midler sammenblandes over tid, fordi det da kan bli vanskelig å fastslå både eierforhold og senere skjevdelingsrett. Rådgiveren bør anbefale klienter som ønsker klarhet, å holde adskilte midler på adskilte konti og dokumentere større overføringer, særlig der midlene stammer fra arv eller fra tiden før ekteskapet.

Registrerte eierforhold og realiteten

For eiendeler med offentlig registrering – fast eiendom i grunnboken, kjøretøy i motorvognregisteret, aksjer i aksjeeierregisteret – gir registreringen en sterk indikasjon på eierforholdet, men den er ikke avgjørende internt mellom ektefellene. Det reelle ervervet kan vise at en eiendel er sameie selv om bare den ene står registrert, eller at en eiendel tilhører den ene fullt ut selv om begge står oppført. I tvister legges det vekt på hvem som faktisk har finansiert ervervet og bidratt. Overfor tredjepersoner og kreditorer har imidlertid registreringen ofte avgjørende betydning, og dette spennet mellom intern realitet og ekstern legitimasjon er viktig å være bevisst på.

Oppsummering for praktikeren

Hver ektefelle eier sitt etter § 31 første ledd; sameie oppstår ved felles erverv, herunder indirekte bidrag etter § 31 tredje ledd. Det finnes ingen alminnelig sameiepresumsjon, så ervervet må sannsynliggjøres. Felles bolig og innbo har et eget rådighetsvern etter §§ 32–33 uavhengig av eierskap, og reglene om naturalutlegg i §§ 66–67 styrer hvem som kan overta hva ved oppløsning. Medbrakt og arvet formue har skjevdelingsvern etter § 59.