Særeie – § 42

Den mest sentrale disposisjonen er avtale om særeie, jf. § 42. Ektefellene kan avtale at det de eier eller senere erverver, ikke skal være gjenstand for likedeling ved separasjon, skilsmisse eller død. Særeie kan utformes på mange måter:

  • Fullstendig særeie for begge ektefeller for alt de eier og erverver. Dette gir en «hver sitt»-ordning der hver ektefelle beholder sine verdier fullt ut ved oppgjøret.
  • Delvis særeie, knyttet til bestemte eiendeler, verdier eller en angitt brøkdel. For eksempel kan en bolig, en hytte eller en virksomhet være særeie, mens øvrige verdier forblir felleseie.
  • Ensidig særeie, der bare den ene ektefellens eiendeler er særeie, mens den andres er felleseie.

Særeie påvirker både skilsmisseoppgjøret og dødsboskiftet, og det bør derfor utformes med bevissthet om begge situasjoner.

Kombinasjonsløsninger og tidsbegrensning

Ekteskapsloven åpner for fleksible kombinasjoner:

  • Særeie i live, felleseie ved død. Ektefellene kan avtale at en eiendel skal være særeie ved skilsmisse, men inngå i felleseiet og likedeles ved den ene eller begges død. Dette er praktisk for å sikre lengstlevende økonomisk, samtidig som verdiene holdes adskilt ved et eventuelt samlivsbrudd.
  • Felleseie i live, særeie ved død, eller andre kombinasjoner tilpasset partenes ønsker.
  • Tidsbegrenset særeie, for eksempel at en ordning bare gjelder de første årene av ekteskapet, eller faller bort etter et visst antall år.
  • Suksessivt eller trappet særeie, der særeieandelen reduseres eller øker over tid.

Disse kombinasjonene viser ektepaktens fleksibilitet, men de stiller også høye krav til presis utforming. Uklarhet om hva som gjelder i live versus ved død er en hyppig kilde til tvist.

Skjevdeling – forholdet til § 59

Skjevdeling etter § 59 innebærer at verdien av eiendeler som klart kan føres tilbake til midler en ektefelle hadde ved ekteskapsinngåelsen, eller senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen, kan holdes utenfor likedelingen. Skjevdeling skjer ikke automatisk i den forstand at den må gjøres gjeldende, og den forutsetter at verdiene kan spores. I ektepakt kan ektefellene avtale at skjevdelingsretten skal være avskåret – altså at slike verdier likevel skal likedeles – eller motsatt utvide skjevdelingsadgangen. Avtaler om skjevdeling må utformes presist for å unngå tolkningstvil, og det bør fremgå klart om avtalen gjelder allerede mottatte verdier, fremtidige verdier, eller begge.

Gaver mellom ektefeller – § 50

Gaver mellom ektefeller må som hovedregel skje ved ektepakt for å være gyldige, jf. § 50. Unntak gjelder blant annet for sedvanlige gaver av mindre verdi og for visse ytelser til den andres pensjons- eller forsikringsordninger. For at gaven skal ha rettsvern overfor giverens kreditorer, kreves tinglysing, jf. § 55. Gaveoverføring ved ektepakt er derfor et praktisk viktig anvendelsesområde, for eksempel når den ene ektefellen ønsker å overføre en eierandel i bolig eller virksomhet til den andre.

Uskifte med særeie – § 43

Etter § 43 kan ektefellene i ektepakt avtale at lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskiftet bo med førstavdødes særeie. Uten slik avtale gir særeie i utgangspunktet ikke uskifterett – særeie og uskifte er to forskjellige ting. Slike klausuler må samordnes med arvelovens regler om uskifte og med eventuelle særkullsbarns rettigheter, ettersom særkullsbarn som hovedregel må samtykke til at lengstlevende sitter i uskifte med arv etter førstavdøde.

Grenser for avtalefriheten

Avtalefriheten er begrenset av lovens system. Ektefellene kan ikke avtale ordninger som strider mot ekteskapslovens ufravikelige regler, og en ektepakt kan settes helt eller delvis til side dersom den vil virke urimelig overfor den ene parten, jf. § 46 andre ledd (artikkel 72). Avtaler som griper inn i tredjemanns ervervede rettigheter, eller som forsøker å unndra verdier fra kreditorer på en utilbørlig måte, kan dessuten rammes av andre regler, herunder omstøtelsesregler. Innenfor disse rammene er imidlertid avtalefriheten betydelig.

Hva som ikke hører hjemme i ektepakt

Ektepakten regulerer formuesordningen mellom ektefellene. Den er ikke rett sted for å regulere arv til andre enn ektefellen – det gjøres ved testament etter arveloven – for å fastsette barnefordeling, eller for rent personlige forhold mellom partene. Forsøk på å bruke ektepakten til formål den ikke er ment for, kan medføre at de aktuelle bestemmelsene blir uten virkning. Advokaten bør derfor holde ektepakten ren for elementer som hører hjemme i andre dokumenter, og i stedet samordne ektepakt, testament og eventuell samlivsavtale i en helhetlig plan.

Praktiske eksempler på vanlige ordninger

Det kan være nyttig å illustrere typetilfellene. En klassisk ordning er fullstendig gjensidig særeie, der begge ektefeller beholder alt de eier og erverver fullt ut ved et eventuelt oppgjør. Dette velges ofte av par som gifter seg sent, som hver har etablert økonomi, eller som har barn fra tidligere forhold. En annen vanlig ordning er ensidig særeie for en virksomhet eller en bestemt eiendel, mens resten av formuen forblir felleseie og likedeles. En tredje ordning er særeie i live, felleseie ved død, som kombinerer beskyttelse mot at verdiene må deles ved skilsmisse, med et ønske om å sikre lengstlevende økonomisk ved dødsfall. En fjerde ordning er en ren skjevdelingsregulering, der partene avtaler at skjevdeling ikke skal gjøres gjeldende, slik at all formue likedeles uavhengig av hvor den stammer fra. Disse eksemplene viser hvordan de samme byggeklossene – særeie, felleseie, skjevdeling, uskifte – kan settes sammen til svært ulike ordninger.

Samspillet med uskifte og lengstlevendes stilling

Et forhold som ofte undervurderes ved utforming, er hvordan ektepakten påvirker lengstlevendes stilling ved dødsfall. Særeie gir i utgangspunktet ikke uskifterett, jf. § 43, og en ren særeieordning kan derfor svekke lengstlevende økonomisk ved den førstes død, med mindre den suppleres med uskifteklausul eller med en ordning om at særeiet skal bli felleseie ved død. Advokaten bør derfor alltid vurdere ektepakten i lys av dødsfallssituasjonen, og ikke bare skilsmissesituasjonen. En ektepakt som er optimal ved skilsmisse, kan være uheldig ved død, og omvendt. Det er nettopp denne avveiningen kombinasjonsløsningene er ment å håndtere, og den krever bevisst utforming og gjerne samordning med testament og uskifteplanlegging.