Vigsel og forlovelse er to vesensforskjellige fenomener. Vigsel er den rettsstiftende handlingen som etablerer ekteskap med fulle rettsvirkninger etter ekteskapsloven, jf. el. § 11 første ledd, mens forlovelse er en uformell og rettslig uforpliktende erklæring om at to personer akter å gifte seg. Forlovelse har i moderne norsk rett ingen selvstendige rettsvirkninger.

Vigsel – den rettsstiftende handlingen

Etter el. § 11 første ledd inngås ekteskap ved at brudefolkene møter for en vigsler. Mens begge er til stede, skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre, hvoretter vigsleren erklærer dem for ektefolk. Vigselen er dermed en formbundet rettshandling med klare gyldighetsvilkår.

For at vigselen skal være gyldig, må vigsleren ha vigselsmyndighet etter el. § 12, det må foreligge gyldig prøvingsattest etter el. § 14, og minst to vitner må være til stede, jf. el. § 15. Erklæringene fra brudefolkene og vigslerens erklæring om at de er ektefolk, utgjør kjernen i den konstitutive handlingen. Mangler ved disse kjerneelementene kan føre til at ekteskapet ikke anses inngått overhodet, jf. el. § 11 annet ledd om at ekteskapet ikke er gyldig inngått dersom kravene i § 11 første ledd og § 12 ikke er oppfylt.

Det er først ved vigselen at ektefellene oppnår de omfattende rettsvirkningene ekteskap utløser: gjensidig underholdsplikt etter el. § 38, formuesordningen med felleseie som hovedregel etter el. §§ 56 flg., arverettslige virkninger etter arveloven, samt en rekke virkninger i trygde-, skatte- og utlendingsretten.

Forlovelse – en rettslig uforpliktende erklæring

Forlovelse er derimot en privat erklæring om fremtidig ekteskapsinngåelse. Den eldre ekteskapslovgivningen kjente regler om trolovelse med visse rettsvirkninger, men dagens ekteskapslov av 1991 inneholder ingen bestemmelser om forlovelse. En forlovelse forplikter ikke partene til å gifte seg, og et brutt forlovelsesløfte gir ikke grunnlag for erstatning eller andre sanksjoner etter ekteskapsloven.

Dette innebærer at en forlovelse fritt kan brytes av begge parter når som helst, uten rettslige konsekvenser. Forlovelsen etablerer ingen formuesordning, ingen underholdsplikt og ingen arverett. Eventuelle økonomiske mellomværender mellom forlovede – for eksempel gaver eller felles investeringer – må eventuelt løses etter alminnelige formuerettslige regler om gaver, sameie og ulovfestet berikelse, ikke etter ekteskapslovens delingsregler.

Forlovere – ikke det samme som forlovelse

Det er viktig å skille begrepet forlovelse fra begrepet forlovere. Forlovere er de personene som etter el. § 16 bekrefter at ekteskapsvilkårene er oppfylt forut for vigselen, og som inngår i prøvingsprosessen. Forlovere har altså en konkret funksjon i selve ekteskapsinngåelsen, mens forlovelse er en uforpliktende privat erklæring. Forholdet til forlovere behandles nærmere i artikkel 18.

Den rettslige sondringen i praksis

Skillet får praktisk betydning i flere sammenhenger. Ved samlivsbrudd mellom forlovede gjelder ingen særlige regler om deling av formue, og det er heller ingen krav om separasjon eller skilsmissebehandling. Forholdet opphører ganske enkelt ved at en av partene trekker seg. Ved brudd i et ekteskap kreves derimot formell oppløsning etter el. kapittel 4, enten ved separasjon og etterfølgende skilsmisse etter el. § 21, eller skilsmisse på de grunnlag som følger av el. §§ 22 og 23.

For samboere som har vært forlovet, men aldri gift, gjelder samboerrettslige prinsipper og eventuelle samboeravtaler – ikke ekteskapsloven. Dette er en vanlig kilde til misforståelser, ettersom mange tror at en langvarig forlovelse eller et felles husholdningsfellesskap gir ekteskapslignende rettigheter. Det gjør det ikke. Samboere er henvist til alminnelige formuerettslige regler, eventuelle avtaler og enkelte særregler i annen lovgivning, men ekteskapslovens regler om felleseie, skjevdeling og deling kommer ikke til anvendelse på et forhold som ikke har vært formalisert ved vigsel.

Vigselsattest som bevis for inngått ekteskap

Mens en forlovelse ikke etterlater noe rettslig spor, dokumenteres et inngått ekteskap gjennom vigselsattest og registrering i folkeregisteret. Vigselsattesten er det praktiske beviset for at vigsel har funnet sted, og legges til grunn av offentlige myndigheter og private aktører som har behov for å fastslå partenes sivilstand. For en forlovelse finnes ingen tilsvarende dokumentasjon med rettslig betydning. Dette understreker den prinsipielle forskjellen: vigselen er en rettshandling som registreres og dokumenteres med virkninger overfor det offentlige og tredjeparter, mens forlovelsen er en rent privat erklæring uten registrering eller rettslig dokumentasjon.

Overgangen fra forlovelse til ekteskap

Den rettslige overgangen fra et uforpliktende forhold til et rettslig bindende ekteskap skjer i ett tidspunkt: i vigselsøyeblikket. Det er ingen mellomtilstand med delvise rettsvirkninger. Enten er partene gift med fulle rettsvirkninger, eller så er de det ikke. Dette gir en klar og forutsigbar rettstilstand, men forutsetter at partene er klar over at det først er vigselen – ikke forlovelsen, ikke samboerskapet og ikke en eventuell religiøs eller kulturell seremoni uten vigselsmyndighet – som stifter ekteskap etter norsk rett.

Religiøse og kulturelle seremonier uten vigselsmyndighet

En praktisk viktig presisering er at en religiøs eller kulturell seremoni ikke stifter ekteskap etter norsk rett med mindre den som forretter har vigselsmyndighet etter el. § 12 og de øvrige vilkårene er oppfylt. En seremoni som rent religiøst eller kulturelt markerer et ekteskap, men som gjennomføres av en person uten vigselsmyndighet og uten gyldig prøvingsattest, har ingen sivilrettslig virkning. Partene er da rettslig sett ikke gift, uansett hvordan forholdet oppfattes i deres miljø. Dette har stor praktisk betydning, blant annet i saker om sosial kontroll, der en part kan være «religiøst gift» uten å være rettslig gift, eller motsatt rettslig skilt uten å være «religiøst skilt». Juristen må derfor alltid avklare om det foreligger en sivilrettslig gyldig vigsel etter el. §§ 11 og 12, og ikke bygge på partenes egen oppfatning av forholdet.

Betydningen av sondringen ved død og arv

Skillet mellom forlovelse og vigsel får også betydning ved dødsfall. En forlovet etterlatt har ingen arverett etter avdøde som ektefelle, og ingen rett til uskifte etter arveloven. En ektefelle har derimot legalarverett og som hovedregel rett til uskifte. For par som lever i en langvarig forlovelse uten å være gift, kan dette gi uventede og inngripende konsekvenser ved den enes død. Dersom partene ønsker å sikre hverandre arverettslig uten å gifte seg, må dette skje ved testament innenfor pliktdelsreglenes rammer. Dette understreker nok en gang at det er vigselen, og ikke forlovelsen, som utløser de ekteskapelige rettsvirkningene.

Oppsummering

Forskjellen er fundamental: vigsel er den formbundne, rettsstiftende handlingen etter el. § 11 som etablerer ekteskap med fulle rettsvirkninger, mens forlovelse er en rettslig uforpliktende erklæring uten selvstendige virkninger etter ekteskapsloven. Kun vigselen utløser ektefellenes rettigheter og plikter, og kun et inngått ekteskap krever formell oppløsning. For vilkårene for gyldig vigsel, se artikkel 19 og 20.