Franchisegiver endrer konseptet og krever at jeg investerer – må jeg?

Beskjeden som kom med et halvt års frist

Julie har drevet en kaffebar under en kjent franchisekjede i tre år og har akkurat begynt å gå med overskudd etter oppstartsinvesteringen. Så kommer meldingen fra franchisegiveren: hele konseptet skal fornyes, med ny interiørprofil, nytt skiltprogram og nytt kassasystem, og alle franchisetakere skal være ferdig ombygd innen et halvt år. Kostnaden er betydelig, langt mer enn hun hadde satt av til vedlikehold dette året, og fristen er kort med tanke på håndverkere som skal bestilles og drift som skal fortsette parallelt.

Julie har snakket med to andre franchisetakere i samme kjede, og begge har fått identisk beskjed. Ingen av dem ble spurt på forhånd, ingen fikk anledning til å komme med innspill før beslutningen var tatt sentralt, og alle tre sitter nå med samme spørsmål: er dette noe franchisegiveren faktisk har rett til å kreve, eller er det noe franchisetakerne kan protestere mot i fellesskap?

Franchisegiver krever investering med hjemmel i avtalen, ikke i noen lov

Norge har ingen egen franchiselov. Franchiseforhold reguleres av det som faktisk er avtalt mellom partene, sammen med alminnelig avtale- og kontraktsrett. Det betyr at svaret på om Julie må investere, ligger i den konkrete endringsklausulen i franchiseavtalen hennes, ikke i noen generell rettighet eller plikt som gjelder for alle franchisetakere i Norge. De fleste franchiseavtaler gir franchisegiveren en vid rett til å videreutvikle konseptet og kreve at franchisetakerne implementerer endringene, nettopp fordi et ensartet konsept er selve grunnlaget for merkevaren kundene kjenner igjen. Skiller ett utsalg seg vesentlig fra resten i utseende og opplevelse, svekker det verdien av hele kjeden, ikke bare det enkelte stedet.

Julies avtale har en formulering om at franchisegiveren «fortløpende kan oppdatere konseptet, og franchisetaker plikter å implementere slike oppdateringer innen rimelig tid». Ordlyden er vid, men ikke ubegrenset, og «rimelig tid» er nettopp det som må vurderes konkret opp mot hvor omfattende og kostbar endringen faktisk er.

Lojalitetsplikt går begge veier

Franchiseforholdet bygger på en gjensidig lojalitetsplikt. Franchisegiveren skal ikke bare kunne diktere endringer uten hensyn til konsekvensene for franchisetakerne, men har normalt også en plikt til å gi rimelig varsel, forklare bakgrunnen for endringen og legge til rette for gjennomføringen, for eksempel gjennom felles innkjøpsavtaler eller betalingsordninger. Er endringskravet så tyngende at det i realiteten undergraver Julies mulighet til å drive lønnsomt, kan avtaleloven § 36 komme inn som en sikkerhetsventil: avtalevilkår som virker urimelige å gjøre gjeldende, kan da settes helt eller delvis til side, selv om ordlyden i endringsklausulen isolert sett gir franchisegiveren rett til å kreve det.

Når kravet krysser grensen til urimelig

Flere momenter trekker i retning av at et investeringskrav er urimelig. Er kostnaden uforholdsmessig stor sammenlignet med franchisetakerens omsetning og evne til å finansiere den på kort tid? Er fristen så kort at gjennomføring i praksis er umulig uten å stenge driften? Krever franchisegiveren at innredningen kjøpes utelukkende fra egne, ofte dyrere leverandører, uten at franchisetakeren kan innhente konkurrerende tilbud? Slike trekk, sammen eller hver for seg, styrker argumentet om at kravet ikke bare er en videreutvikling av konseptet, men en byrde som i praksis velter kostnaden ensidig over på franchisetakerne mens franchisegiveren høster gevinsten av det fornyede merket.

Forhandlingsrommet når mange franchisetakere er berørt

Julie er sjelden alene om problemet. Rammer kravet alle franchisetakerne i kjeden likt, har de felles interesse i å forhandle om lengre frist, faseinndelt gjennomføring eller delt finansiering, og en samlet henvendelse fra flere franchisetakere har ofte langt større gjennomslagskraft enn én enkelt klage. Franchisetakere som organiserer seg om felles krav overfor egen franchisegiver, driver noe helt annet enn konkurrerende firmaer som avtaler seg imellom, siden de ikke konkurrerer med hverandre om de samme kundene i utgangspunktet, bare forhandler samlet med samme motpart. Les franchiseavtalen grundig før noe forhandles, siden ordlyden i akkurat den avtalen avgjør hvor sterkt utgangspunktet ditt er. Fører ikke forhandlinger fram, og investeringskravet reelt truer driften, bør Julie også vurdere hva som skjer dersom hun heller avslutter franchiseavtalen før tiden, som et alternativ til å investere i noe hun ikke har råd til.

Før hun tar noe standpunkt, bør Julie regne på begge alternativene i kroner: hva koster ombyggingen totalt, fordelt på gjenværende år av avtalen, mot hva det koster å avslutte samarbeidet og enten drive videre uten franchisekonseptet eller legge ned. Et regnestykke gjør samtalen med franchisegiveren langt mer konkret enn en generell følelse av at kravet er urimelig.

Kort oppsummert

• Franchisegiver krever investering vanligvis med hjemmel i en endringsklausul i den konkrete avtalen, ikke i noen egen franchiselov.
• Franchiseforholdet bygger på gjensidig lojalitetsplikt: franchisegiveren skal varsle i tide og legge til rette for gjennomføringen.
• Avtaleloven § 36 kan sette et åpenbart urimelig investeringskrav til side, særlig ved kort frist og uforholdsmessig kostnad.
• Er mange franchisetakere rammet likt, gir en samlet forhandling om frist og finansiering ofte bedre resultat enn å stå alene.