Kan fosterforeldre selv be om å få adoptere fosterbarnet?
Ja, fosterforeldre kan selv si fra at de ønsker å adoptere fosterbarnet, og det er de som er adopsjonssøkere. Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen, er det likevel barnevernstjenesten som avgjør om saken skal fremmes for barneverns- og helsenemnda. Fosterforeldrene kan ikke bringe saken inn for nemnda selv. Uten fosterforeldrenes ønske blir det ingen adopsjon, fordi bare de som har vært fosterforeldre for barnet, kan adoptere etter barnevernsloven § 5-10.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Fosterforeldre ønsker å adoptere: hvem som tar initiativet
Barnevernsloven gir bare én vei til adopsjon av et barn som barnevernet har omsorgen for. § 5-10 bokstav b sier at adopsjonssøkerne må ha vært fosterforeldre for barnet, ha vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget og ha gitt barnet god omsorg.
Det betyr at fosterforeldrenes ønske er en forutsetning. Nemnda kan ikke vedta adopsjon til noen andre, og den kan ikke pålegge fosterforeldrene å adoptere.
Fosterforeldrene kan ta det opp med barnevernstjenesten når som helst. Ofte er det barnevernstjenesten som spør, for eksempel når barnet har bodd lenge i fosterhjemmet og det er klart at det ikke skal flytte hjem.
Det er barnevernstjenesten som fremmer saken
Barneverns- og helsenemnda (nemnda) avgjør bare saker som kommunen reiser, etter § 14-1. Fosterforeldre er ikke parter i saken om omsorgen for barnet, og de kan ikke sende en begjæring til nemnda selv.
Barnevernstjenesten må derfor vurdere om vilkårene for adopsjon er oppfylt før den fremmer saken. Det gjelder blant annet om foreldrene varig ikke kan gi forsvarlig omsorg eller om barnet er så knyttet til fosterhjemmet at flytting vil gi alvorlige problemer, og om det finnes særlig tungtveiende grunner for adopsjon. Mener barnevernstjenesten at vilkårene ikke er oppfylt, blir det ingen sak.
Er foreldrene enige i adopsjonen, avgjør nemnda den likevel. § 5-10 andre ledd sier at nemnda kan vedta adopsjon av et barn barnevernet har omsorgen for når foreldrene samtykker. De samme vilkårene i bokstav a til d må være oppfylt.
Bor barnet i fosterhjem uten at barnevernet har overtatt omsorgen, er det annerledes. Da behandler Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) søknaden etter adopsjonsloven, og foreldrene med foreldreansvar må samtykke.
Kravene til fosterforeldre som søker om adopsjon
Fosterforeldrene må oppfylle de vanlige kravene i adopsjonsloven, fordi § 5-10 bokstav c henviser dit. De viktigste er:
- Søkeren må ha forutsetninger for å være en god omsorgsperson og ha oppfostret barnet (§ 5).
- Søkeren må legge fram en uttømmende politiattest (§ 5).
- Søkeren må som hovedregel ha fylt 25 år. Har søkeren fylt 20 år og er sterkt knyttet til barnet, kan det gjøres unntak (§ 8).
- Er fosterforeldrene gift eller samboere, må de som hovedregel adoptere sammen (§ 6). En enslig fosterforelder kan adoptere hvis vedkommende har forutsetninger for å ha omsorgen alene (§ 7).
- Barnet må samtykke hvis det har fylt 12 år (§ 9).
Fosterforeldrene sender en søknad om adopsjon med vedlegg. Barnevernstjenesten legger den ved saken til nemnda.
Hva fosterforeldrene bør tenke gjennom før de ber om adopsjon
Adopsjon er endelig. Fosterforeldrene får fullt foreldreansvar og samme plikter som andre foreldre, også forsørgerplikt. Oppfølgingen fra barnevernstjenesten og støtten de har fått som fosterhjem, opphører.
Fosterforeldrene bør også tenke over hvilken kontakt barnet skal ha med den biologiske familien. Krever foreldrene besøkskontakt, må fosterforeldrene ta stilling til om de samtykker. Uten deres samtykke kan nemnda ikke vedta kontakt.
Fra 2026 finnes også varig fosterhjem som et alternativ. Barnet blir boende, men fosterforeldrene beholder støtten fra barnevernet, og barnet beholder den rettslige tilknytningen til foreldrene. For noen familier kan det passe bedre.
Torild og Øyvind vil adoptere
Torild og Øyvind har hatt Sofie i fosterhjem siden hun var fire måneder. Nå er hun fem. Moren har ikke hatt kontakt på to år, og foreldreansvaret ble fratatt for et år siden. Torild og Øyvind er 41 og 44 år og samboere.
De sier til kontaktpersonen i barnevernstjenesten at de ønsker å adoptere. Barnevernstjenesten svarer at de vil vurdere det, men at varig fosterhjem også er et alternativ. Etter et halvt år bestemmer barnevernstjenesten seg for å fremme sak om adopsjon.
Torild og Øyvind fyller ut søknaden og henter politiattest. Barnevernstjenesten oppnevner ikke noen ny sakkyndig for å vurdere dem, men bruker sine egne rapporter fra fem år med oppfølging av fosterhjemmet. Begge søker sammen, fordi de er samboere. I nemnda forklarer de seg som vitner om hvordan Sofie har det. Moren er part og får advokat via fri rettshjelp.
Hadde barnevernstjenesten valgt å ikke fremme saken, kunne Torild og Øyvind ikke gått til nemnda selv. De kunne tatt det opp på nytt senere, for eksempel hvis situasjonen endret seg.
Hva som endrer seg hvis adopsjonen blir vedtatt
Når vedtaket er endelig, sender barnevernstjenesten saken til Bufetat i regionen der fosterforeldrene bor. Bufetat utsteder adopsjonsbevillingen uten å vurdere vilkårene på nytt. Fra da av er fosterforeldrene barnets foreldre.
Ifølge Bufdir faller fosterhjemsgodtgjøringen bort når adopsjonen er endelig. Barnevernet har ikke lenger ansvaret for barnet. Det kan gi rett til foreldrepermisjon, se permisjon ved adopsjon av fosterbarn.
Kort oppsummert
- Fosterforeldre som ønsker å adoptere, kan si fra til barnevernstjenesten og er selv adopsjonssøkere.
- Det er barnevernstjenesten som avgjør om saken fremmes for nemnda, og fosterforeldrene kan ikke gå til nemnda selv.
- Bare fosterforeldre kan adoptere etter § 5-10, og de må oppfylle kravene i adopsjonsloven.
- Søknaden krever blant annet politiattest og normalt fylte 25 år.
- Adopsjonsbevillingen utstedes av Bufetat når vedtaket er endelig.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.