Er det lov å gjøre det tungvint å angre på et abonnement?
Nei. Å legge unødvendige hindre i veien for at forbrukeren skal kunne bruke angreretten (retten til å gå fra en avtale uten grunn), rammes normalt av forbudet mot aggressiv handelspraksis i markedsføringsloven § 9. Selve angreretten på abonnement følger for øvrig av angrerettloven §§ 20 og 21.
Angreskjemaet finnes, men det er lagt fem klikk unna. Adressen for skriftlig angrer er ikke oppgitt noe sted. Dette er ikke tilfeldigheter – det er en metode.
Hva er egentlig angreretten på et abonnement?
Angrerett (retten til å gå fra en avtale uten grunn) gjelder ved fjernsalg og salg utenom fast forretningssted etter angrerettloven § 20. Fristen er som hovedregel 14 dager etter angrerettloven § 21, regnet fra avtaleinngåelsen for tjenester, og forlenges til 12 måneder dersom forbrukeren ikke har fått tilstrekkelig informasjon om angreretten. Dette gjelder også digitale abonnementstjenester som er inngått ved fjernsalg, altså uten fysisk møte mellom deg og selgeren.
Hvorfor er det ikke nok at angreretten «finnes på papiret»?
En rett som er vanskelig å bruke i praksis, er en svakere rett enn en som er lett tilgjengelig. Krever leverandøren at angring skjer gjennom en bestemt kanal som er vanskelig å finne, som ikke fungerer teknisk, eller som møtes med gjentatte forsøk på å overtale deg til å bli i stedet for å behandle angringen, undergraves selve poenget med retten. Loven skiller ikke mellom å nekte angrerett direkte og å gjøre den så tungvint å bruke at de fleste gir opp underveis.
Når krysser dette over til aggressiv handelspraksis?
Aggressiv handelspraksis (markedsføring eller salg som bruker press, tvang eller utilbørlig påvirkning) er forbudt etter markedsføringsloven § 9. Systematisk vanskeliggjøring av angreretten – gjentatte forsøk på å endre kundens beslutning, uklar eller feilaktig informasjon om hvordan angring skal skje, eller unødige tekniske barrierer – er nettopp den typen utilbørlig påvirkning bestemmelsen retter seg mot. Én enkelt, kort forsinkelse i en ellers velfungerende prosess er noe annet enn en systematisk hindring.
Hva om leverandøren hevder angreretten ikke gjelder for akkurat dette abonnementet?
Angrerettloven § 22 lister opp unntak fra angreretten, blant annet for nedlastet digitalt innhold der forbrukeren uttrykkelig har samtykket til at angreretten går tapt ved oppstart av leveringen. Et slikt unntak må imidlertid være klart kommunisert og aktivt godtatt av deg – det er ikke tilstrekkelig at leverandøren i ettertid hevder at unntaket gjaldt, dersom du aldri fikk et tydelig valg om dette ved bestillingen.
Hva bør jeg gjøre hvis jeg opplever at angreretten er vanskeliggjort?
Forsøk å bruke angreskjema eller send en tydelig, skriftlig melding om at du angrer, gjerne på e-post slik at tidspunktet dokumenteres. Ta skjermbilde av eventuelle tekniske feil eller uendelige menyer du støter på underveis. Lykkes du ikke med å nå frem, kan saken meldes til Forbrukertilsynet, som fører tilsyn med praksis som gjør det unødig vanskelig å bruke lovbestemte rettigheter som angreretten.
Hva om abonnementet begynte som en gratis prøveperiode?
Mange abonnement starter som en gratis prøveperiode som går over i et betalt abonnement dersom du ikke aktivt avslutter i tide. Dette er lovlig i utgangspunktet, men stiller strenge krav til at du får tydelig og forståelig informasjon om at prøveperioden går over i et betalt løp, og nøyaktig når dette skjer. Er informasjonen om overgangen fra gratis til betalt uklar, forsinket, eller gjemt bort i vilkår du aldri fikk se tydelig fremhevet ved registrering, svekker dette leverandørens grunnlag for å kreve betaling fra det tidspunktet overgangen faktisk fant sted. Dette henger nøye sammen med angreretten: har du i realiteten ikke fått et klart varsel om at noe nå koster penger, kan fristen for å bruke angreretten din først begynne å løpe fra det tidspunktet du faktisk fikk denne informasjonen, ikke fra det tidspunktet leverandøren teknisk sett begynte å trekke deg. En kombinasjon av en uklar prøveperiode-overgang og en tungvint oppsigelsesprosess er en dobbel svakhet i leverandørens praksis, og bør begge trekkes frem dersom du ber om tilbakebetaling for perioden etter at prøveperioden gikk over i et betalt abonnement uten at du merket det.
Et praktisk råd er å sette en egen påminnelse i kalenderen samme dag du takker ja til en gratis prøveperiode, satt til noen dager før prøveperioden faktisk utløper. På den måten unngår du å måtte lene deg på leverandørens eget varsel om overgangen, som i praksis kan komme sent, drukne i annen e-post, eller utebli helt. Blir du likevel belastet fordi du glemte å si opp i tide, endrer ikke dette i seg selv retten din til å klage dersom selve informasjonen om overgangen fra gratis til betalt objektivt sett var mangelfull – men jo bedre du selv har fulgt med, desto enklere er det å skille mellom din egen forglemmelse og leverandørens eventuelle mangelfulle varsling.
Det har dessuten ofte selvstendig betydning om du måtte oppgi kortopplysninger allerede ved start av prøveperioden. Krever leverandøren betalingskort allerede ved oppstart av en «gratis» prøveperiode, uten at det klart fremgår at kortet vil bli belastet automatisk med mindre du sier fra, ligger dette tett opptil et forsøk på å gjøre selve grensen mellom gratis og betalt mest mulig utydelig for deg. En tydelig og ryddig praksis beskriver både at kortet registreres for en fremtidig, konkret betaling, og nøyaktig hvilken dato denne betalingen vil skje, i samme informasjon som du fikk da du takket ja til prøveperioden – ikke bare i vilkår du må lete deg frem til separat.
Kort oppsummert
Angreretten på abonnement følger av angrerettloven §§ 20 og 21, med en frist på 14 dager som kan forlenges dersom du ikke er tilstrekkelig informert. En rett som finnes formelt, men som i praksis er lagt bak unødige hindre, kan rammes av forbudet mot aggressiv handelspraksis i markedsføringsloven § 9 – uavhengig av at selve angreretten aldri ble formelt avvist.