Kan jeg bli straffet for å forklare meg uriktig i en sivil sak?
Ja. Etter straffeloven § 221 kan den som skriftlig eller muntlig gir uriktig opplysning til retten, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Bestemmelsen gjelder også i sivile saker, og vitner blir minnet på ansvaret før de forklarer seg. Det finnes unntak for den som ikke kunne fortelle sannheten uten å utsette seg selv eller sine nærmeste for straff, men da har du som regel rett til å tie i stedet.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva sier straffeloven om uriktig forklaring?
Straffeloven § 221 har overskriften «Uriktig forklaring». Den som skriftlig eller muntlig gir uriktig opplysning til retten, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Bestemmelsen nevner flere mottakere, blant annet retten, notarius publicus og offentlig myndighet under forklaringsplikt. Det som teller her er at den gjelder «retten», uten å avgrense til straffesaker. Den gjelder derfor også i sivile saker som tvister om penger, bolig, arbeid eller familie.
Bestemmelsen gjelder både muntlige og skriftlige opplysninger, og den rammer alle som gir opplysninger til retten, ikke bare vitner. Også en part som forklarer seg i hovedforhandlingen, kan altså rammes. Tyngden ligger på at opplysningen er uriktig. Straffelovgivningen rammer som hovedregel bare forsettlige lovbrudd, jf. straffeloven § 21. Det betyr at du ikke blir straffet fordi du husker feil eller tar feil, men fordi du bevisst sier noe du vet ikke stemmer.
Hvordan blir du minnet på ansvaret?
Før et vitne forklarer seg, skal retten etter tvisteloven § 24-8 femte ledd formane vitnet til å forklare seg sannferdig og fullstendig, og gjøre klart hvilket ansvar som følger med en uriktig forklaring og forsikring. Så spør retten: «Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?» Vitnet svarer stående: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»
For parter gjelder de samme reglene om avhør (§ 23-2), blant annet § 24-8. En part som forklarer seg for retten, går altså gjennom samme ritual og kan møte samme ansvar.
Hvilke unntak finnes?
Straffeloven § 221 annet ledd har to unntak. Det første er mistenkte i en straffesak som forklarer seg uriktig om det forholdet mistanken gjelder. Det er ikke aktuelt i vanlige sivile saker.
Det andre er mer relevant. Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse mot den som ikke kunne fortelle sannheten uten å utsette seg selv eller noen av sine nærmeste for straff, eller fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende hadde plikt til å forklare seg.
Her kommer tvisteloven inn. Etter tvisteloven § 22-9 kan en part eller et vitne nekte å gi tilgang til bevis som kan medføre straff for vedkommende selv eller nærstående. Du kan altså som hovedregel bare si at du ikke vil svare, i stedet for å si noe uriktig. Retten kan likevel pålegge deg å forklare deg når det er rimelig etter en samlet vurdering av sakens art, forklaringens betydning og følgene for deg. Gjør retten det, hadde du plikt til å forklare deg, og unntaket i straffeloven gjelder ikke.
Poenget er at nektelse ikke er det samme som løgn. Å tie er lovlig der du har rett til det. Å gi uriktige opplysninger er det ikke.
Hva er uriktig, og hva er ikke?
Uriktig betyr at opplysningen ikke stemmer med det du vet. Det er ikke straffbart å forklare deg forskjellig fra motparten. Det er heller ikke straffbart å huske en dato feil, å fortelle en hendelse slik du oppfattet den, eller å gi uttrykk for en vurdering som andre er uenige i. To personer kan oppleve det samme ulikt uten at noen lyver.
Vanskeligere er det der noen utelater noe. Straffeloven rammer uriktige opplysninger, og hvor langt en utelatelse som gir et uriktig bilde rekker, avhenger av omstendighetene. Du bør uansett ikke svare på noe du ikke husker, som om du husket det. «Jeg husker ikke» er et lovlig svar hvis det er sant.
Emil og lønnstvisten
Emil Haugen krever 60 000 kroner i etterbetalt lønn fra en tidligere arbeidsgiver. I rettssalen sier han at han jobbet hver lørdag i fjor. Han vet at han bare jobbet halvparten av lørdagene, men tror det vil styrke saken. Arbeidsgiveren legger fram vaktlister som viser det motsatte.
Dommeren legger merke til avviket. Emil har gitt en uriktig opplysning til retten, bevisst. Det kan rammes av § 221. Retten kan ta forklaringen i betraktning ved vurderingen av hvor troverdig han er, og saken kan også havne hos politiet.
Hadde Emil derimot sagt at han mente han hadde jobbet de fleste lørdagene, men vaktlistene viser noe annet, er det ikke nødvendigvis uriktig opplysning med forsett. Forskjellen ligger i om han visste at det ikke stemte.
Kort oppsummert
- Straffeloven § 221 straffer den som skriftlig eller muntlig gir uriktig opplysning til retten, med bot eller fengsel inntil 2 år, og gjelder også i sivile saker.
- Retten minner vitnene på ansvaret før de forsikrer at de vil forklare den rene og fulle sannhet.
- Straff krever som hovedregel forsett, så ærlige feil og ulik oppfatning er ikke straffbart.
- Du kan ha rett til å nekte å forklare deg i stedet for å si noe uriktig, men retten kan i noen tilfeller pålegge deg å forklare deg.
- «Jeg husker ikke» er et lovlig svar bare når det er sant.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.