Må jeg betale tilbake fri rettshjelp hvis saken gir meg penger?

Når du må betale tilbake fri rettshjelp

Regelen står i rettshjelploven § 8. Får noen sin økonomiske stilling vesentlig bedret gjennom bistand etter loven, skal den offentlige instansen som innvilget hjelpen, kreve utgiftene refundert. Har en privat advokat eller rettshjelper selv innvilget hjelpen, er det departementet som krever refusjon. Unntaket er at særlige forhold gjør det urimelig.

Ordet «skal» betyr at kravet ikke er opp til skjønn når vilkårene er oppfylt. Skjønnet ligger i to ledd: om økonomien din faktisk er vesentlig bedret, og om særlige forhold gjør det urimelig å kreve pengene tilbake. Loven setter ingen kronegrense for hva «vesentlig» er. Det avgjøres konkret.

Det må være saken som har bedret økonomien. Har du fått en arv eller en bedre lønn av helt andre grunner, er det ikke dette alternativet i § 8. Da kan andre regler komme inn, og de står lenger ned.

Hva som regnes som en vesentlig bedring

Det er lettest å se for seg saker som ender med penger: et erstatningsoppgjør, en lønnskompensasjon etter usaklig oppsigelse, et arveoppgjør eller en delingsavtale ved samlivsbrudd. Det er nettopp i slike saker staten har lagt ut for hjelpen mens du ventet på pengene.

Hva som er en vesentlig bedring, må vurderes opp mot økonomien din før og etter saken. Det er myndighetene som vurderer det etter at saken er avsluttet, og du har rett til å uttale deg før de avgjør. Går pengene i all hovedsak med til å dekke utgifter og gjeld du hadde fra før, kan det være et argument for at bedringen ikke er vesentlig, eller at det er urimelig å kreve pengene tilbake.

I saker uten penger i potten, som barnefordeling eller vern mot tvangstiltak, er det vanskelig å se noen slik bedring. Loven angir ikke noen beløpsgrense, så vurderingen blir konkret i hver sak.

Andre utgifter du kan møte

Refusjon etter § 8 er ikke det eneste kravet som kan komme.

Egenandel. Får du fri rettshjelp etter behovsprøving, skal du betale en egenandel av utgiftene til bistanden (§ 9). Den fastsettes ut fra betalingsevnen din og øker med de samlede utgiftene i saken. Betalingsevne på ett ganger folketrygdens grunnbeløp eller lavere gir ingen egenandel. Staten krever den inn, og kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Tilbaketrekking. Bevillingen kan trekkes tilbake hvis du har gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger om økonomien din, eller hvis økonomien din blir vesentlig bedre før hjelpen er avsluttet (§ 8 tredje ledd). Utbetalt salær (honoraret til den som hjalp deg) kan da kreves refundert, og også dette kravet gir grunnlag for utlegg.

Sakskostnader til staten. Vinner du en sak med fri rettshjelp, skal retten tilkjenne det offentlige sakskostnader fra motparten så langt det trengs for å dekke utgiftene (§ 23). Det er altså motparten som betaler, og ikke du. Unntaket gjelder i saker om erstatning for urettmessig straffeforfølgning. Etter § 22 dekker også staten ansvaret for motpartens sakskostnader hvis du taper som voldsoffer i en erstatningssak mot gjerningspersonen.

Hvordan kravet innkreves

Refusjonskravet krever staten inn gjennom Innkrevingsmyndigheten, med mindre departementet har bestemt noe annet. Fordi kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, kan det gå til namsmannen uten dom hvis du ikke betaler. Du bør derfor svare på brev om kravet. Kan du ikke betale hele beløpet på en gang, må du avtale en betalingsordning med innkrevingsmyndigheten.

Vedtaket om refusjon er et enkeltvedtak. Du kan klage, og fristen er tre uker fra du fikk underretningen. Klagefristen følger av forvaltningsloven § 29.

Hva du kan gjøre underveis

Du trenger ikke vente til dommen for å vite hva som venter. Be den som hjelper deg om en oversikt over hva hjelpen så langt har kostet, og hvilken egenandel du kommer til å få. Både salæret og egenandelen bygger på den offentlige salærsatsen, så summene kan regnes ut ganske presist.

Forlik gir også et utgangspunkt. Retten kan, når det er grunn til det, samtykke i at en part med fri rettshjelp får saken hevet som forlikt uten å kreve sakskostnader til det offentlige (§ 23 annet ledd). Gir forliket deg penger, bør du derfor undersøke hvordan sakskostnadene skal fordeles, før du skriver under. Har forliket ingen bestemmelse om sakskostnader, avgjør retten spørsmålet etter skjønn når partene ber om det (tvisteloven § 19-11 fjerde ledd).

Et eksempel: Mehmet og erstatningen

Mehmet Aydin fikk fri sakførsel i en sak om oppsigelse. Hjelpen kostet staten 140 000 kroner. Retten ga ham medhold og dømte arbeidsgiveren til å betale ham 380 000 kroner i erstatning, pluss sakskostnader til staten på 110 000 kroner.

Statens utlegg var altså 140 000 kroner, og 110 000 av dem kom inn fra arbeidsgiveren. Gjenstår 30 000 kroner. Mehmet hadde stått uten jobb i åtte måneder og brukte det meste av erstatningen på husleie og et forbrukslån. Han skrev til myndighetene og forklarte det. Økonomien hans var etter oppgjøret omtrent den samme som før oppsigelsen, og myndighetene vurderte at det ikke var en vesentlig bedring.

Hadde erstatningen i stedet vært en engangssum han satt igjen med på en bankkonto, kunne vurderingen ha blitt en annen.

Kort oppsummert

• Du må tilbakebetale fri rettshjelp hvis økonomien din blir vesentlig bedret gjennom saken, med mindre særlige forhold gjør det urimelig (§ 8).
• Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, så det kan inndrives uten ny dom.
• Egenandelen betaler du i behovsprøvde saker, men ikke hvis betalingsevnen din er lav nok. Motparten kan dessuten dømmes til å betale sakskostnader til staten.
• Gir du uriktige opplysninger, kan bevillingen trekkes tilbake og salæret kreves refundert.
• Spørsmålet om tilbakebetaling av fri rettshjelp avgjøres konkret, og du kan uttale deg og klage.