Kan barnet plasseres hos slekt i et annet land?

Barnevernet skal se på slekt først

Før barnevernet foreslår fosterhjem, skal det vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges (§ 9-4). Plikten er å vurdere, ikke å velge. Også når nemnda behandler en begjæring om omsorgsovertakelse, skal barnevernstjenesten redegjøre for valg av tiltak og for hva som er vurdert av slekt og nettverk (§ 5-3).

Loven sier ikke at slekten må bo i Norge. En tante, bestefar eller eldre søsken i et annet land er derfor en mulighet som skal vurderes på lik linje med slekt i Norge, selv om det er vanskeligere å få gjennomført.

Ved valget skal det legges vekt på barnets mening, behovet for stabil omsorg, kontinuitet i oppdragelsen og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn (§ 5-3). Slike hensyn kan peke mot slekt i et annet land.

Hva Haagkonvensjonen sier om plassering over grensen

Norge har gjort Haagkonvensjonen av 1996 til norsk lov. Konvensjonens artikkel 33 gjelder nettopp tilfeller der en myndighet vurderer å plassere et barn i fosterhjem eller institusjon i en annen konvensjonsstat. Da skal den først innhente samtykke fra myndigheten i den andre staten. Uten det kan ikke plasseringen gjennomføres på den måten.

Norsk lov om konvensjonen sier også hvordan det skjer her i landet når et annet land vil plassere et barn i Norge. Henvendelsen går via en sentralmyndighet (§ 6). Samme sentralmyndighet formidler henvendelser den andre veien. Du finner loven om Haagkonvensjonen 1996 på rettsregel.no.

Hvilket land som er med i konvensjonen, avgjør hvilke regler som gjelder. Bor slekten i et land som ikke har sluttet seg til konvensjonen, mangler en slik fast ordning, og det er mer usikkert hvordan plasseringen kan godkjennes og følges opp.

Når barnet allerede er i utlandet

Loven har også regler for barn som oppholder seg i en annen stat, men har vanlig bosted i Norge (§ 1-2). For dem kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse og vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke. Hjelpetiltak kan også vedtas hvis foreldrene er i Norge.

Ansvaret ligger da hos kommunen der barnet sist var registrert bosatt (§ 15-4). En slik sak kan oppstå hvis barnet er sendt til slekt i hjemlandet og barnevernet mener omsorgen der ikke er forsvarlig.

Hva loven ikke sier

Jeg fant ingen bestemmelse i barnevernsloven om hvordan et fosterhjem i utlandet skal godkjennes eller følges opp. Hovedregelen om fosterhjem er at barnevernstjenesten i omsorgskommunen velger og godkjenner hjemmet (§ 9-5), og at det skal føres tilsyn og følges opp. Forskriften om fosterhjem inneholder detaljene, og hvordan de kravene omsettes når hjemmet ligger i et annet land, er ikke noe jeg har kunnet bekrefte.

Barnets mening og kontakten med foreldrene

Et barn som kan danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som gjelder det, og meningen skal vektlegges etter alder og modenhet (§ 1-4). Sier Zeynep at hun vil bo hos slekten, eller at hun ikke vil, skal det telle. Barn har også rett til å uttale seg uavhengig av foreldrenes samtykke.

Barn og foreldre har dessuten rett til samvær og kontakt med hverandre, hvis ikke noe annet er bestemt (§ 7-1). Ved valget av tiltak skal nemnda legge vekt på barnets samvær og kontakt med foreldre, søsken og andre nære personer (§ 5-3). En plassering langt unna gjør samvær dyrere og vanskeligere å få til, og det må tas med i vurderingen.

Kort oppsummert

• Barnevernet skal vurdere slekt og nettverk før andre fosterhjem, uten krav om at de bor i Norge (§ 9-4).
• Plassering hos slekt i et annet land som er med i Haagkonvensjonen av 1996, krever at myndighetene der har samtykket.
• Barnevernsloven har ingen egne regler om fosterhjem i utlandet.
• Barn som oppholder seg i utlandet, men har vanlig bosted i Norge, kan fortsatt være omfattet av norsk omsorgsovertakelse.
• Kan barnet plasseres hos slekt i et annet land, avhenger av både landets avtaler med Norge og av hva som er best for barnet.