Leverandøren krever meg personlig for varer bestilt før konkursen
Ansvar fortsatt drift er navnet på kravet en leverandør kan bruke mot styret personlig. Ikke automatisk, men det kan skje: en leverandør som ikke har fått betalt for varer bestilt rett før en konkurs, kan rette et personlig erstatningskrav mot styret dersom styret visste, eller burde ha visst, at selskapet ikke lenger kunne gjøre opp for seg da bestillingen ble lagt inn. Kravet bygger på det samme som ethvert annet styreansvar: uaktsomhet, tap og årsakssammenheng. Har styret derimot vært åpen om situasjonen overfor leverandøren, eller er varene bestilt før noen med rimelighet kunne se konkursen komme, står styret som regel trygt.
Ibrahim fikk fakturaen betalt til boet, kravet rettet mot styret
Ibrahim leverte kontorrekvisita og emballasje til et lite produksjonsselskap han hadde levert til i seks år. Tre uker før konkursen kom en ny, større bestilling enn vanlig, og Ibrahim leverte som han pleide, uten å tenke over at noe var galt. Da konkursen kom, sto han igjen med en ubetalt faktura på flere hundre tusen kroner som konkursboet aldri ville dekke fullt ut. Advokaten hans foreslo noe Ibrahim ikke hadde tenkt på: å rette et krav direkte mot styret, fordi styret ifølge advokaten måtte ha visst at selskapet var i ferd med å gå overende da bestillingen ble lagt inn.
Opplysningsplikten overfor en ny, eller uvitende, kreditor
Kjernen i denne typen sak er ikke at selskapet fortsatte å drive. Det er lov å drive videre helt fram til konkursen, også med kreditt fra leverandører. Problemet oppstår når styret aktivt lar en leverandør levere varer på kreditt uten å opplyse om at selskapet trolig ikke vil kunne betale. Konkursloven § 61 definerer insolvens som en varig, ikke forbigående, manglende evne til å gjøre opp for seg etter hvert som kravene forfaller. Har styret et konkret grunnlag for å tro at selskapet befinner seg i akkurat den situasjonen, og lar likevel en leverandør levere varer uten forbehold, kan det være nok til at styreansvar etter aksjeloven § 17-1 kommer i spill.
Tidspunktet er alt: hva visste styret da bestillingen kom inn
Ibrahims sak kom til å handle om nøyaktig ett spørsmål: hva visste styret den dagen bestillingen ble mottatt og bekreftet. Var likviditetsproblemene kjent for styret på det tidspunktet, uten at Ibrahim ble varslet, styrket det kravet hans betraktelig. Hadde styret derimot fortsatt trodd, med rimelig grunn, at en ny kontrakt eller en forsinket betaling fra en stor kunde ville redde situasjonen, svekker det årsakssammenhengen mellom styrets handling og Ibrahims tap. Presumsjonsreglene i konkursloven §§ 62 og 63 spiller ofte inn her, ved at loven i noen tilfeller antar insolvens forelå fra et bestemt tidspunkt, for eksempel når skyldneren ikke har etterkommet en skriftlig betalingsoppfordring med en frist.
Hva bevisene i praksis pleier å vise
Det som avgjør denne typen tvist, er sjelden ett enkelt dokument, men et mønster over tid. Hadde selskapet allerede sagt opp ansatte, fått avslag på en kassekreditt-utvidelse eller mottatt flere purringer fra andre leverandører samtidig som bestillingen fra Ibrahim ble lagt inn, bygger det en sak om at styret visste mer enn det ga uttrykk for. Var derimot bestillingen fra Ibrahim en helt normal del av den løpende driften, i tråd med det som var bestilt tidligere år, og kom konkursen som følge av en konkret hendelse etter dette, som en stor kunde som plutselig gikk konkurs selv, blir det langt vanskeligere for Ibrahim å nå fram.
Hvordan et slikt krav som regel løses
De fleste saker av denne typen ender ikke i retten. Leverandøren melder kravet i boet som en alminnelig fordring, får dekket en liten andel gjennom konkursbehandlingen, og vurderer deretter om et personlig krav mot styret er verdt kostnaden og risikoen ved å forfølge. Har leverandøren solid dokumentasjon på at styret visste og likevel lot bestillingen gå gjennom, er det verdt å forfølge, gjerne gjennom en advokat som kan vurdere bevisbildet konkret før noe søksmål reises. Er dokumentasjonen tynn, blir det ofte med den innledende henvendelsen, fordi terskelen for å vinne fram er høyere enn mange leverandører tror når fakturaen først blir stående ubetalt.
Hva det koster å få vurdert om kravet holder
For en leverandør med et enkeltstående, mindre krav er det sjelden lønnsomt å gå videre med et personlig krav mot styret uten først å ha snakket med noen som kjenner denne typen saker. En advokat kan raskt vurdere om dokumentasjonen faktisk holder, altså om det finnes konkrete spor av at styret visste mer enn det ga uttrykk for, før du bruker tid og penger på å forfølge kravet videre. Er beløpet stort nok til at det uansett er verdt å undersøke, veier kostnaden ved en innledende vurdering lite mot det som står på spill, særlig fordi den samme vurderingen også avgjør om du i det hele tatt bør melde kravet videre i boet eller satse på et krav direkte mot styret. Mistanken henger ofte sammen med spørsmålet om når styret har plikt til å begjære oppbud, og styreansvar i praksis gir mer bakgrunn om hvilke saker som faktisk ender med personlig ansvar.
Kort oppsummert
- En leverandør kan rette krav om ansvar fortsatt drift mot styret personlig, men må bevise at styret visste, eller burde visst, at selskapet ikke kunne betale.
- Det er ikke ulovlig å drive videre fram mot en konkurs, men det kan bli uaktsomt å la en leverandør levere på kreditt uten å opplyse om kjent insolvens.
- Insolvens etter konkursloven § 61 og presumsjonsreglene i §§ 62 og 63 er ofte utgangspunktet for å fastslå når styret burde ha visst nok.
- Bevisbildet bygges som regel av flere samtidige tegn, som oppsigelser, avslåtte kredittsøknader og andre purringer, ikke ett enkelt dokument.
- De fleste krav løses ved at leverandøren melder fordringen i boet, og bare forfølger et personlig krav mot styret når dokumentasjonen faktisk er sterk.