Først: skill mellom de to «hattene» dine

Mange grundere har flere roller i sitt eget selskap samtidig. Tenk deg Petter, som eier 100 % av aksjene i «Petter Bygg AS», er styreleder og daglig leder. Han har tre hatter på samtidig:

  1. Som aksjonær er han beskyttet av § 1-2 – han hefter ikke for selskapets gjeld.
  2. Som styremedlem kan han bli ansvarlig etter § 17-1 hvis han gjør noe uaktsomt.
  3. Som daglig leder kan han også bli ansvarlig etter samme bestemmelse.

Det er hatt nummer 2 og 3 som er risikoen. Når folk sier «jeg har AS, så jeg er trygg», tenker de på hatt nummer 1 – og glemmer de to andre.

Hva skal til for personlig ansvar?

For at du skal bli personlig erstatningsansvarlig, må fire ting vanligvis være på plass samtidig:

  • Du har gjort noe galt – en handling eller unnlatelse som er forsettlig eller uaktsom.
  • Noen har lidd et økonomisk tap – selskapet, en aksjonær eller en utenforstående, typisk en kreditor.
  • Det er sammenheng mellom feilen din og tapet – tapet kom på grunn av det du gjorde.
  • Du kan bebreides – du burde ha handlet annerledes.

Mangler ett av disse leddene, blir det normalt ikke ansvar. Det er for eksempel ikke nok at en kreditor taper penger; det må skyldes noe klanderverdig fra din side.

Et eksempel der ansvar IKKE oppstår

Linn sitter i styret i «Nordkyst Reiseliv AS». Styret bestemmer seg for å satse på en ny turistdestinasjon. De har innhentet markedsanalyser, budsjetter og en realistisk plan, og egenkapitalen er solid. Likevel kommer en uventet streik i ferjesektoren som ødelegger sesongen, og satsingen taper penger. Selskapet overlever, men aksjonærene er misfornøyde.

Her blir ikke Linn personlig ansvarlig. Hun og styret tok en forsvarlig beslutning ut fra det de visste, og en uforutsett hendelse ødela. Det er ren forretningsrisiko – ikke uaktsomhet. Domstolene gir styret rom til å ta sjanser så lenge de er forsvarlig vurdert.

Et eksempel der ansvar oppstår

Samme Linn, men en annen situasjon. Selskapet har tapt all egenkapital, regnskapsfører har sagt klart fra, og banken har sagt nei til mer lån. Likevel signerer styret en stor leiekontrakt på nye lokaler for å «vise vekstvilje», og bestiller inventar for 300 000 på kreditt. Tre måneder senere er det konkurs. Utleieren og inventarleverandøren sitter igjen med tapet.

Her er Linn i trøbbel. Styret påtok seg nye forpliktelser overfor kreditorer i en situasjon der de visste, eller klart burde visst, at selskapet ikke kunne gjøre opp for seg. Det er uaktsomt – og kan utløse personlig ansvar etter § 17-1.

Du blir vurdert individuelt

En viktig trygghet: du blir vurdert ut fra din egen rolle og kunnskap. Var du imot den uforsvarlige beslutningen og protesterte, kan du gå fri selv om resten av styret blir ansvarlig. Derfor er det helt avgjørende at du får protesten din inn i styreprotokollen. Sier du «dette mener jeg er uforsvarlig» og det noteres, har du dokumentasjon på at du ikke var med på det.

«Ansvaret følger ikke tittelen, men handlingen»

Du kan ikke gjemme deg bak at du «bare var menig styremedlem» eller «aldri møtte». Tvert imot: å være fraværende og passiv kan i seg selv være uaktsomt, fordi du har en plikt til å holde deg orientert. Men du blir altså bedømt på det du gjorde eller lot være å gjøre – ikke på en abstrakt tittel.

Hva med småfeil og uflaks?

Pust rolig: hverdagslige tabber, en glemt frist som rettes opp, eller en satsing som ikke lønte seg, gir normalt ikke personlig ansvar. Loven er ikke laget for å straffe ærlige forsøk som mislykkes. Den er laget for å fange opp dem som opptrer uforsvarlig på andres bekostning.

Daglig leder har et ekstra ansvar

Hvis du i tillegg til styrevervet er daglig leder, har du en enda tettere kobling til den daglige driften – og dermed ofte mer kunnskap om hvordan det egentlig står til. Det betyr at en daglig leder gjerne vurderes strengere enn et menig styremedlem, fordi han eller hun «var nærmest» og burde ha sett problemene først. Tenk på Petter fra eksempelet over: med tre hatter samtidig kan han ikke skylde på at «styret ikke fikk vite». Han var informasjonen.

Solidaransvar: én for alle?

Et begrep som skremmer mange er «solidaransvar». Det betyr at hvis flere styremedlemmer er ansvarlige for samme tap, kan den som er skadelidt kreve hele beløpet av hvem som helst av dem. Taper en kreditor 500 000 på grunn av en uforsvarlig beslutning hele styret stod bak, kan kreditoren i prinsippet kreve alt fra ett enkelt styremedlem – typisk den med mest penger. Den som betaler kan så kreve sin del tilbake fra de andre (regress), men det er en mager trøst hvis de andre er blakke. Dette er nok en grunn til at det å protokollføre uenighet, og til å unngå uforsvarlige beslutninger i utgangspunktet, er så viktig: du vil ikke ende opp som den ene «rike» som må betale for alles feil.

Et praktisk varselskilt: når du føler ubehag

En god tommelfingerregel for grundere: hvis du tar en beslutning i styret og kjenner en knute i magen – «dette er kanskje ikke helt riktig» – er det et signal om å stoppe opp. Det er sjelden uaktsomhet skjer fordi noen var ond. Oftere skjer det fordi noen håpet det skulle gå bra, presset bort tvilen og kjørte videre. Lytt til den tvilen. Still spørsmålet høyt i styremøtet, be om å få det utredet, og protokollfør at du reiste spørsmålet. Det er nettopp slik aktivitet som skiller det ansvarlige styremedlemmet fra det uaktsomme.

Kort oppsummert

Ja, du kan bli personlig ansvarlig som styremedlem – men kun ved forsettlig eller uaktsom opptreden som påfører noen et tap (§ 17-1). Som eier er du beskyttet (§ 1-2), men styre- og lederhatten gir risiko. For ansvar kreves feil, tap, sammenheng og bebreidelse – alt sammen. Forsvarlige forretningsbeslutninger og vanlig uflaks gir ikke ansvar. Du bedømmes individuelt, så protokollfør uenighet hvis du mener noe er uforsvarlig.