Kan det å be om hjelp for depresjon føre til en barnevernssak?
Nei, det å be om hjelp for depresjon er ikke i seg selv en grunn til at barnevernet kommer inn i saken. Behandleren din skal bare melde fra til barnevernet når det er grunn til å tro at barna blir mishandlet, har alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsettes for annen alvorlig omsorgssvikt. En diagnose er ikke nok. Det som teller, er hva sykdommen faktisk betyr for hverdagen til barna.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva loven sier om behandlere og barnevernet
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneHelsepersonell har en plikt til å melde fra til barnevernet, og den står i helsepersonelloven § 33. Plikten gjelder også når det er forelderen som er pasient. Den utløses av forhold hos barnet: at barnet blir eller vil bli mishandlet, at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, eller at det foreligger annen alvorlig omsorgssvikt. Plikten gjelder også i noen andre situasjoner, for eksempel når et barn er alvorlig sykt og ikke kommer til behandling.
Legg merke til hva som ikke står der. Loven sier ingenting om at en forelder med depresjon, angst eller en annen psykisk lidelse skal meldes. Terskelen er knyttet til barnets situasjon, ikke til diagnosen din. Samtidig står det i § 33 første ledd at den som yter helsehjelp, skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernet. Det betyr at behandleren skal se etter hvordan barna har det, men ikke at hen skal søke etter grunner til å melde.
Hvorfor behandleren spør om barna dine
Mange blir overrasket når fastlegen eller psykologen spør om barna. Spørsmålene kommer av en egen plikt i helsepersonelloven § 10 a. Helsepersonell skal bidra til at mindreårige barn får informasjon og oppfølging når en forelder har psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig kroppslig sykdom. De skal finne ut om du har barn, hva barna trenger å vite, og tilby deg en samtale om det. Med ditt samtykke kan de også ta kontakt med skolen eller barnehagen.
Dette er hjelp til familien. Spørsmålene betyr ikke at barnevernet er varslet. Du kan svare ærlig om at du er sliten, at du har dårlige dager og at du trenger støtte, uten at det i seg selv gir grunnlag for en melding.
Når en depresjon kan gi grunn til bekymring
Barnevernet kommer inn når sykdommen går ut over det barnet trenger. Det kan være at barnet ikke får mat eller klær, at det ofte er alene i timevis uten tilsyn som passer alderen, at skolegangen faller sammen, eller at barnet selv tar ansvar for forelderen og søsken på en måte som er for stor for alderen. Da er det omsorgen som vurderes, og sykdommen er bare forklaringen på hvorfor den svikter.
Etter barnevernsloven § 2-2 skal barnevernstjenesten undersøke saken når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven. En undersøkelse er ikke det samme som at noe er galt, og de fleste hjelpetiltak er frivillige. Etter § 3-1 skal barnevernet tilby hjelp når barnet har et særlig behov for hjelp på grunn av omsorgssituasjonen. Hjelpen kan være avlastning, en støttekontakt eller veiledning til foreldrene.
Marit og de to barna
Marit er 38 år og alene med Embla på 10 og Jonas på 7. I høst ble hun dårligere. Hun orket ikke å stå opp med barna, og Embla begynte å lage frokost til lillebroren. Marit gikk til fastlegen og fortalte hvordan det var. Fastlegen spurte om barna, om det var noen som kunne hjelpe til, og henviste henne til psykolog.
Her er det ingen grunn til å melde. Marit søker hjelp, det finnes en plan, og barna blir fulgt opp. Hadde det derimot vist seg at barna gikk sultne til skolen i flere uker, og at ingen voksne kunne gripe inn, kunne fastlegen ha plikt til å melde. Selv da ville målet være å få på plass hjelp, ikke å ta barna fra henne.
Hva du kan gjøre for å trygge deg selv
Det beste du kan gjøre, er å være åpen med behandleren om hvordan hverdagen er. Si hva som fungerer, og hva som ikke gjør det. Spør hvem som kan hjelpe til når du har en dårlig uke. Det gjør at behandleren ser at du har kontroll, og at barna har noen å støtte seg på.
Lag gjerne en enkel plan sammen med behandleren: hvem henter i barnehagen hvis du ikke klarer det, hvem kan lage middag, og hvem kan barna snakke med. Naboer, besteforeldre og venner teller. Du kan også be om at helsepersonellet snakker med barna dine, slik § 10 a legger opp til.
Skulle barnevernet likevel ta kontakt, kan du lese mer om hva som skjer i barnevernet har tatt kontakt: hva skjer. Du har rett til å si din mening, og frivillige hjelpetiltak kan du takke nei til, jf. hva som skjer hvis du sier nei til hjelpetiltak. Regelen om helsepersonells meldeplikt finner du i helsepersonelloven § 33.
Kort oppsummert
- Å søke hjelp for depresjon er ikke en grunn til å melde deg til barnevernet.
- Behandleren melder bare når det er grunn til å tro at barna har alvorlige mangler i omsorgen, blir mishandlet eller utsettes for annen alvorlig omsorgssvikt.
- Spørsmål om barna kommer av behandlerens plikt til å følge opp barn som pårørende, ikke av en melding.
- En plan for hverdagen og et nettverk rundt familien viser at barna blir ivaretatt.
- Hjelpetiltak fra barnevernet er som hovedregel frivillige, og de kan hjelpe deg å holde hverdagen sammen mens du blir frisk.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.