§ 6-10. Låneforbud for verdipapirfond

Paragrafen forbyr forvaltningsselskapet å gjeldsette fondet på vegne av andelseierne. Hovedregelen er at selskapet verken kan ta opp lån for fondets regning, påta fondet ansvar som kausjonist eller garantist, eller pantsette fondets midler. Selskapet kan heller ikke selge finansielle instrumenter fondet ikke eier - såkalt shortsalg - med mindre departementet åpner for dette i forskrift. Fra dette forbudet gjøres det likevel unntak: fondet kan ta opp kortsiktige lån for inntil ti prosent av eiendelene, og stille fondets midler som sikkerhet når det inngår derivatkontrakter eller andre avtaler for å forvalte porteføljen mer effektivt. Departementet kan gi nærmere regler om nettopp denne sikkerhetsstillelsen.

I praksis brukes unntaket for kortsiktige lån typisk til å håndtere midlertidige likviditetsbehov, for eksempel når fondet må gjøre opp et kjøp før et salg er endelig oppgjort, uten at forvalteren dermed kan bygge opp en varig gjeldsfinansiert portefølje. Tenk deg at fondet inngår en derivatavtale for å sikre seg mot valutasvingninger: motparten vil da normalt kreve sikkerhet, og loven tillater at fondets egne midler stilles som slik sikkerhet, men bare innenfor rammene som gjelder for lån og sikkerhetsstillelse.

Låneforbudet må ses i lys av de øvrige plasseringsreglene i kapittel 6, herunder kravet til risikospredning i § 6-6, unntakene fra plasseringsbegrensninger i § 6-7 og § 6-8, og eierandelsbegrensningene i § 6-9. Departementets adgang til å gi regler om teknikker for porteføljeforvaltning i § 6-11 henger tett sammen med adgangen til sikkerhetsstillelse her, og reglene om tilføringsfond i §§ 6-12 til 6-14 bygger også på at fondet ikke kan gjeldsette seg utover det loven tillater. Paragrafen er dessuten vist til i kostnadsreglene og i reglene om nasjonale fond, spesialfond og straff.