§ 3. Egen ordre, selvtrekk og veksel for tredjemann

Paragrafen åpner for tre spesielle måter å sette opp en veksel (et skriftlig betalingsløfte som kan overdras til andre parter). Normalt er utstederen (trassenten), betaleren (trassaten) og mottakeren (remittenten) tre forskjellige personer, men loven gir rom for unntak. Utstederen kan gjøre seg selv til mottaker, slik at pengene til slutt skal komme tilbake til ham. Han kan også peke på seg selv som betaler, og blir da ansvarlig for oppgjøret på begge sider av dokumentet. I tillegg kan utstederen sette opp vekslen slik at en annen, utenforstående part egentlig skal bære kostnaden, selv om det er han som formelt fyller ut og signerer dokumentet.

Disse løsningene brukes særlig når samme foretak har flere avdelinger eller konsernselskaper. Et hovedkontor kan da utstede en veksel til egen ordre for å samle inn penger fra en filial, eller peke på seg selv som betaler når oppgjøret skal skje fra en annen kasse i samme virksomhet. Å sette opp vekslen for en tredjemanns regning er praktisk når en kommisjonær eller mellommann fyller ut dokumentet på oppdrag fra den som faktisk skal betale eller motta pengene, uten at oppdragsgiveren selv står som part på papiret.

§ 1 lister opp hva en veksel må inneholde, blant annet navn på trassent og angivelse av forfallstid, og § 2 sier at et dokument som mangler slike opplysninger normalt ikke er en gyldig veksel, med unntak for de tilfellene loven selv nevner. § 3 er nettopp et slikt unntak: trassent og remittent, eller trassent og trassat, kan være samme person. § 9 understreker at trassenten likevel svarer for at vekslen blir akseptert og betalt, også når han selv er part på flere sider av dokumentet.