§ 2. Vekselloven § 2 - når mangler i vekselen ikke gjør den ugyldig

§ 2 er en unntaksbestemmelse til § 1. Der § 1 lister opp hva en veksel skal inneholde, sier § 2 hva som skjer når noen av disse punktene mangler. Hovedregelen er at et dokument som mangler et av de påkrevde elementene, ikke er en gyldig veksel. Men loven fyller ut tre av manglene selv, slik at dokumentet likevel kan gjelde som veksel: Er forfallstiden ikke angitt, blir vekselen betalbar ved sikt - det vil si når den fremvises for skyldneren. Er ikke betalingsstedet særskilt angitt, blir stedet som står ved trassatens navn brukt både som betalingssted og som trassatens bosted. Og er ikke utstedelsesstedet skrevet inn, blir stedet ved trassentens navn regnet som stedet dokumentet er skrevet ut fra.

I praksis brukes disse reglene mest når en veksel er skrevet raskt eller uformelt, og noen felt er glemt. En veksel uten angitt forfallstid regnes ikke som ugyldig - den blir i stedet en sikt-veksel, som forfaller når innehaveren viser den frem for betaling. Det gjør at parter som ønsker en enkel og fleksibel betalingsavtale, kan bruke standardformuleringer uten å måtte fylle ut alle felter. Samtidig innebærer forenklingen en risiko: siden loven bare retter opp tre bestemte mangler, blir andre feil - som at trassatens navn helt mangler - fortsatt fatale for vekselens gyldighet.

§ 2 må leses sammen med § 1, som lister opp de formelle kravene til en veksel. Videre henger den sammen med reglene om vekselens innhold i § 3 om utstedelse til egen ordre, § 4 om betaling hos en tredjemann, og § 5 om rentebestemmelser. § 6 løser en annen type uklarhet, nemlig når beløpet er skrevet med både bokstaver og tall og de ikke stemmer med hverandre. § 7, § 8 og § 9 gjelder ansvaret til dem som har skrevet under vekselen eller utstedt den, og utfyller dermed bildet av hvem som er bundet av dokumentet selv om noe er uklart eller mangelfullt.