§ 23. Frist for å vise veksel til aksept

§ 23 gjelder veksler som skal betales «en viss tid efter sikt» - det vil si veksler der forfallsdagen ikke er en fast dato, men beregnes fra det tidspunktet trassaten (den som skal betale) aksepterer vekselen. For at en slik veksel skal fungere, må den derfor vises for trassaten til aksept. Paragrafen setter en yttergrense for når dette må skje: senest ett år fra utstedelsesdagen. Trassenten selv kan bestemme en annen frist enn ett år, både kortere og lengre, siden det er trassenten som har skrevet ut vekselen og satt dens opprinnelige vilkår. Senere innehavere som har overdratt vekselen videre ved endossement (en påskrift som overfører vekselen til en ny eier), kan derimot bare gjøre fristen kortere, ikke lengre enn det trassenten har bestemt.

I praksis er ettårsfristen en sikkerhetsventil for alle som er bundet av vekselen. Uten en øvre grense kunne en veksel av denne typen blitt liggende lenge uten at noen visste når betaling skulle skje. Fristen tvinger innehaveren til å handle: vekselen må fremlegges for trassaten, som deretter velger om han vil godkjenne (akseptere) den. Aksepten skrives direkte på selve vekselen og undertegnes av trassaten, og den skal være ubetinget, men trassaten kan velge å akseptere bare en del av beløpet.

Regelen presiserer den generelle retten etter § 21 til å vise vekselen til aksept like til forfallsdagen: fordi denne vekseltypen ikke har en fast forfallsdag før aksept, sier § 23 at visningen likevel må skje innen ett år. § 22 gir trassenten en generell rett til å kreve at vekselen vises til aksept, med eller uten en egen frist, og § 23 er selve fristregelen som gjelder når trassenten ikke har satt noe annet. Når vekselen først er vist og trassaten aksepterer, gjelder § 25 om hvordan aksepten skal skrives, og § 26 om at den skal være ubetinget selv om den kan begrenses til en del av summen. Trassaten kan også kreve at vekselen vises for ham på nytt dagen etter, etter § 24, og dersom betalingsstedet er angitt uten en bestemt betaler, kan trassaten selv utpeke en slik betaler ved aksepten, etter § 27. Et endossement kan for eksempel gis med en pantetilføyelse, jf. § 19, eller tegnes etter forfall med virkning bakover i tid, jf. § 20, uten at dette endrer selve ettårsfristen. § 78 viser tilbake til nettopp denne fristregelen.