§ 22. Vekselloven § 22 - trassentens styring av fremvisning til aksept

§ 22 gir trassenten (utstederen av vekselen) flere muligheter til å styre om og når vekselen skal fremvises for aksept hos trassaten. Han kan bestemme at fremvisning er obligatorisk, eventuelt med en bestemt frist for når det må skje. Han kan også forby fremvisning til aksept helt - men bare hvis vekselen skal betales hos en tredjemann, på et annet sted enn trassatens bosted, eller en viss tid etter sikt; i disse tilfellene er fremvisning nødvendig for å fastslå forfallstiden, og forbudet gjelder derfor ikke. Videre kan trassenten bestemme at fremvisning ikke skal skje før et gitt tidspunkt, for eksempel for å gi seg selv tid til å forberede betalingen. Også en endossent - en som senere har fått og overført vekselen videre - kan kreve fremvisning til aksept med eller uten frist, men bare så lenge trassenten selv ikke allerede har forbudt det.

I praksis brukes disse valgmulighetene til å tilpasse vekselen til det underliggende forretningsforholdet. Et krav om fremvisning innen en frist gir trassenten forutsigbarhet om når han må ta stilling til aksept. Et forbud mot fremvisning brukes når trassenten ikke ønsker at vekselen skal sirkulere med spørsmål om aksept før forfall, mens et krav om at fremvisning ikke skal skje for tidlig, kan gi trassenten nødvendig tid til å områ seg. At også endossenter kan kreve fremvisning, gir hver mellommann i omsetningskjeden et middel til selv å sikre seg en tidlig bekreftelse på at vekselen vil bli betalt.

§ 22 bygger på hovedregelen om fremvisning i § 21, og suppleres av § 23, som setter en absolutt frist for fremvisning av sikt-etter-tid-veksler. § 24 regulerer trassatens rett til å kreve ny fremvisning dagen etter, og § 25 og § 26 beskriver hvordan selve aksepten skal skrives og hvilke krav som gjelder for at den skal være gyldig.