§ 38. Panterett og inndriving av gebyr og bøter

Paragrafen sikrer at det offentlige får betalt. Forfalt gebyr har panterett (sikkerhet) i selve kjøretøyet. Det samme gjelder bøter, men bare når føreren og eieren er samme person. Panteretten går foran andre rettigheter i kjøretøyet. Den faller likevel bort hvis kjøretøyet overdras til en ny eier som verken kjente til panteretten eller burde ha kjent til den. Skatte- og avgiftskrav fra stat og kommune som er sikret med pant i kjøretøyet, går foran, dersom utleggsforretningen ble tinglyst før gebyret eller boten oppsto.

Andre ledd gjelder inndriving. Gebyr etter § 31 gir grunnlag for utlegg (tvangsinndriving), både mot den skyldige og mot den som stod som registrert eier da overtredelsen skjedde. Unntaket er at kjøretøyet på det tidspunktet var tatt fra eieren ved et lovbrudd. Gebyr etter § 36a kan kreves inn hos den som var eier eller registrert eier da overlastingen skjedde. Innkrevingsmyndigheten krever inn de kravene som tilfaller staten, hvis ikke departementet har bestemt noe annet.

§ 31 er lovens alminnelige straffebestemmelse. Siste ledd lar Kongen gi regler om gebyr i stedet for straff ved brudd på andre regler i loven. Etter § 31a ilegger politiet gebyret, og ileggelsen kan bringes inn for tingretten som klage innenfor en frist. Gebyr og tilleggsgebyr kan drives inn etter § 38 når det er gått fjorten dager siden eieren fikk varsel om inndriving.

§ 36a gjelder gebyr for vesentlige brudd på vekt- og dimensjonsregler, og kan ilegges eier, transportør eller avsender. Politiet og Statens vegvesen kan i slike tilfeller holde kjøretøyet i forvaring eller nekte bruk av det, helt til gebyret og kostnadene er betalt eller sikkerhet er stilt. Motorvognen hefter dessuten for gebyret etter § 38 første ledd, og gebyret gir grunnlag for utlegg også hos motorvogneieren. § 36b gir en egen adgang til å holde tilbake kjøretøy når eieren er ilagt, eller ventes å bli ilagt, bot eller overtredelsesgebyr, og § 37 gjelder fjerning og forvaring av kjøretøy som står feil.