§ 14. Godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr

Paragrafen gir grunnlaget for godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr. Første ledd overlater til departementet å fastsette hvordan kjøretøy, samt deler og utstyr som skal brukes på dem, skal undersøkes og godkjennes. Typegodkjenning betyr godkjenning av en bestemt modell.

Andre ledd gjelder deler og utstyr, blant annet utstyr som skal verne fører, passasjerer og andre i trafikken. Departementet kan kreve at visse slike deler godkjennes før de får brukes, og kan forby handel med deler og utstyr som ikke er godkjent. Handelsforbudet gjør at kravet også kan ramme selgere, ikke bare de som bruker delene.

Tredje ledd handler om gebyr. Departementet kan bestemme at godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr koster penger. Det kan også gi regler om gebyr for kjøretøy som ikke blir stilt fram til forvaltningskontroll hos Statens vegvesen. Slik kan uteblivelse fra en kontroll få en økonomisk konsekvens.

Godkjenning er ett ledd i en kjede av krav. § 13 stiller det generelle kravet til hvordan kjøretøyet skal være, og § 13a forbyr utstyr som skal lure kontroller. § 15 krever at motorvogner registreres, § 16 lar departementet gjøre unntak fra registreringsplikten, og § 17 forbyr bruk av registreringspliktige kjøretøy som ikke er meldt til registrering. § 19 sier at eieren må stille kjøretøyet til kontroll når politiet eller Statens vegvesen krever det. § 18 åpner for krav om alkolås ved transport mot vederlag.

Eksempel: Departementet krever at en bestemt type utstyr til kjøretøy skal være godkjent. Hvis departementet også har forbudt handel med utstyr som ikke er godkjent, kan en selger som tilbyr slikt utstyr rammes selv om han ikke selv bruker det.