§ 20. Hvem betaler for veg? Utgiftsfordeling mellom stat, fylke og kommune
- Hovedregelen: staten betaler for riksveg, fylkeskommunen for fylkesveg og kommunen for kommunal veg.
- Et statlig utbyggingsselskap betaler for riksveger det har ansvaret for.
- Vegmyndighetene kan i særlige tilfeller avtale en annen fordeling av utgifter til planlegging, bygging og utbedring.
- Kommuner som har lagt ut penger etter pålegg fra stat eller fylke, får dem refundert.
§ 20
Paragrafen svarer på hvem som betaler for veg. Utgangspunktet følger vegtypen. Staten dekker alt fra planlegging og bygging til vedlikehold og drift av riksveg, og også utgiftene til eiendomsinngrep (tvangsinngrep i grunn og rettigheter). Har et statlig utbyggingsselskap ansvaret for en riksveg, bærer selskapet utgiftene for den vegen. Fylkeskommunen betaler for fylkesveger, og kommunen for kommunale veger. Andre ledd åpner for avvik. I særlige tilfeller kan vegmyndighetene bli enige om en annen fordeling, men bare for planlegging, bygging og utbedring. Drift og vedlikehold omfattes ikke av denne avtalefriheten. Tredje ledd handler om kommuner som har lagt ut penger etter pålegg fra stat eller fylke. De skal få pengene refundert (tilbakebetalt) etter retningslinjer fra departementet.
Refusjonsregelen brukes når stat eller fylkeskommune pålegger kommunen arbeid. Etter §§ 14 og 17 kan Vegdirektoratet bestemme at kommunen skal ta seg av eiendomsinngrep og bygging på riksvegstrekninger, eller vedlikeholde dem. Etter §§ 15 og 18 kan fylkeskommunen gjøre det samme for fylkesveger. Kommunen betaler i første omgang, men skal få pengene tilbake etter departementets retningslinjer. Eksempel: Fylkeskommunen har vedtatt å bygge ut en fylkesveg og bestemt at kommunen skal utføre arbeidet. Utgiftene hører til fylkeskommunen, ikke til kommunen. Kommunen får derfor refundert det den har lagt ut.
Paragrafen er kapitlets hovedregel, og flere av de nærmeste paragrafene bygger videre på den. § 21 gjelder avtaler mellom vegstyremakt og et selskap som finansierer og bygger en offentlig veg og drifter den i minst ti år etter åpningen. § 22 sier at konkursboet ikke kan tre inn i utbyggingsselskapets avtaler med staten om riksveger. § 26 gjør at alle interesserte eiere og brukere kan pålegges tilskudd til fylkesveg eller kommunal veg, når to tredeler av dem har lovet tilskudd og dekker minst halvparten av det som er regnet med fra dem. § 27 lar departementet kreve bompenger med samtykke fra Stortinget, og pengene kan brukes til alle tiltak loven gir hjemmel for. § 27a gjelder et finansieringstilskudd på drivstoff, som bare kan brukes til å bygge offentlig veg. § 28 slår fast at loven ikke endrer særskilte tilskuddsplikter for andre enn stat, fylkeskommune og kommune. Den sier også at § 20 ikke endrer eldre lokale regler om eieres plikt til å snørydde fortau.