§ 26. Tvungent tilskudd fra interesserte til fylkesveg og kommunal veg

Veglova·LOV-1963-06-21-23

Kort oppsummert

Har minst to tredeler av de interesserte lovet tilskudd og vedtatt å dekke minst halvparten av det som er regnet med, må alle bidra.
Ingen kan pålegges mer enn nytten skjønnet finner at de har av vegen.
Betalingsevnen kan også tas med i vurderingen.
Kommunen bærer utgiftene til underskjønn.

Lovteksten ordrett

§ 26

Har minst 2/3 av dei interesserte eigarar eller brukarar av matrikulert jord eller annen fast eigedom gitt tilsegn om å yte tilskott til bygging eller utbetring av fylkesveg eller kommunal veg med arbeid eller pengar eller på annen måte, og har dei gjort vedtak om å dekke minst halvparten av det tilskottet som kommunen eller fylkeskommunen har rekna med frå dei interesserte, har alle interesserte plikt til å skyte til ein tilmålt part til tiltaket, slik at også resten blir dekt. Det skal avgjerast ved skjønn korleis det tilskottet som vantar frå dei interesserte skal delast mellom dei.

Ingen kan påleggast eit større tilskott enn det som svarar til den nytten som skjønnet finn at han vil ha av vegen, i tilfelle med frådrag for det frivillige tilskottet hans. Når det nemnde omsynet er tatt, kan det ved fastsetting av det tvungne tilskottet også takast omsyn til den økonomiske evna åt den tilskottspliktige. Spørsmålet om kven som skal reknast å vere interessert i vegen, skal avgjerast ved skjønn.

Kommunen ber utgiftene til underskjønn etter denne paragrafen.

Kilde: Lovdata — Veglova § 26

Hva betyr dette?

Paragrafen lar de som har nytte av en veg bli pålagt å dele på kostnadene. Den gjelder bare bygging og utbedring av fylkesveg og kommunal veg. Tvang kommer på tale når nok av de interesserte (eiere og brukere av grunn og annen fast eiendom) selv vil bidra. To vilkår må være oppfylt. For det første må minst to tredeler ha lovet tilskudd i form av arbeid, penger eller på annen måte. For det andre må de ha vedtatt å dekke minst halvparten av det kommunen eller fylkeskommunen har regnet med fra de interesserte. Da må alle interesserte være med og betale en tilmålt (fastsatt) andel, slik at resten også blir dekket. Fordelingen av det som mangler avgjøres ved skjønn, altså en formell vurdering.

Andre ledd setter grenser for hvor mye den enkelte kan bli pålagt. Ingen skal betale mer enn nytten skjønnet finner at vedkommende har av vegen, og det som er gitt frivillig, trekkes fra. Når nytten er tatt med, kan skjønnet også ta hensyn til betalingsevnen. Skjønnet avgjør også hvem som regnes som interessert i vegen. Tredje ledd sier at kommunen bærer utgiftene til underskjønn (den første skjønnsbehandlingen). Eksempel: Kommunen vil bygge en kommunal veg og har regnet med bidrag fra de interesserte. Minst to tredeler av dem har lovet tilskudd og vedtatt å dekke minst halvparten av det som er regnet med. En eier som ikke har lovet noe, kan likevel bli pålagt en andel. Andelen kan ikke overstige nytten eieren har av vegen, etter fradrag for eventuelle frivillige bidrag.

Paragrafen er en av flere finansieringsregler i kapitlet om vegutgifter. Etter § 20 er hovedregelen at fylkeskommunen betaler for fylkesveger og kommunen for kommunale veger. Denne paragrafen lar de interesserte bidra ut over det de frivillig har lovet, når vilkårene er oppfylt. § 27 gjør det mulig å kreve bompenger på offentlig veg, og § 27a åpner for et finansieringstilskudd på drivstoff til bygging av offentlig veg. Begge krever samtykke fra Stortinget. § 28 sier at loven ikke endrer plikter for andre enn stat, fylkeskommune og kommune som har en særskilt plikt til å gi tilskudd til veg. § 21 og § 22 gjelder avtaler med selskap som bygger og driver veg. § 59 viser til denne paragrafen.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i veglova →