§ 40. Tiltak i alvorlige faresituasjoner i vassdrag

Paragrafen gir vassdragsmyndigheten (myndigheten som forvalter loven) verktøy når det oppstår en uvanlig og særskilt fare for folk, miljø eller eiendom, enten faren har sitt utspring i vassdraget eller utenfor det. Myndigheten kan da pålegge enhver tiltakshaver å tilpasse driften for å redusere faren. Rammen er snever: faren må være av særskilt og uvanlig art. Hverdagslige risikoer omfattes ikke.

Paragrafen har også en regel for anlegg som er i ferd med å bli en fare fordi ingen tar vare på dem. Er den ansvarlige åpenbart ikke i stand til å holde et anlegg ved like, og anlegget kan gjøre vesentlig skade, må vassdragsmyndigheten selv ta ansvar for at anlegget vedlikeholdes (jf. § 37) eller nedlegges (jf. § 41). Det er altså ikke nok at anlegget er dårlig vedlikeholdt. Ansvarlig må åpenbart mangle evne, og faren må gjelde vesentlig skade.

Andre ledd går lengst. Myndigheten kan om nødvendig gå inn på andres eiendom og sette i verk tiltak som beskytter mennesker, omgivelser og verdier mot fare som kan gi alvorlig skade. Rammer tiltaket en eiendom som ikke selv er truet, har eieren krav på erstatning etter reglene om nødhandlinger.

Paragrafen bygger på § 37, som pålegger den ansvarlige å holde vassdragstiltak som kan volde skade i forsvarlig stand så lenge anlegget ikke er lovlig nedlagt. Den samme paragrafen lar myndigheten gi pålegg om slike tiltak. Etter § 41 skal en eier som ikke vil holde anlegget ved like fjerne det og så langt mulig tilbakeføre vassdraget, og varsle interesserte i god tid. Faresituasjoner etter denne paragrafen er altså unntaket der myndigheten går inn selv, mens § 37 og § 41 beskriver den vanlige ordningen. § 36 gir hjemmel til forskrifter om sikkerhet, og § 38 krever beredskapsplan for tiltak som kan volde betydelig fare.

Eksempel: Et anlegg i et vassdrag forfaller, og eieren har åpenbart ikke evne til å holde det i stand. Anlegget kan gjøre vesentlig skade. Vassdragsmyndigheten må da selv sørge for vedlikehold eller nedlegging.