§ 2. Hva regnes som vassdrag og grunnvann?
- Et vassdrag er overflatevann som ikke tørker ut av naturlige årsaker, med bunn og bredder opp til flomgrensen.
- Et vassdrag under jorden eller isbreer regnes som ett vassdrag.
- Kunstige vannløp og magasiner kan omfattes, men ikke ledninger og tunneler.
- Kongen kan justere grensene og utvide loven til poller og trykkledninger.
§ 2. Hva loven regner som vassdrag og grunnvann
- kunstige vannløp med årssikker vannføring unntatt ledninger og tunneler;
- kunstige vannmagasiner som står i direkte samband med grunnvannet eller et vassdrag.
- vassdraget ved midlere vannføring ligger over havets nivå ved alminnelig lavvannstand; eller
- bunnen er preget av tilløp av ferskvann.
- hvor grensen mot fast mark går etter første ledd;
- hvor grensen mot sjø går etter tredje ledd;
- at loven helt eller delvis skal gjelde for poller og andre innelukkede vannområder uten fall til havet, når det er rimelig å likestille dem med vassdrag;
- ved forskrift i hvilken utstrekning lovens bestemmelser skal gjelde for kunstige vannløp og vannmagasiner;
- ved forskrift at loven også ut over kapittel 9 helt eller delvis skal gjelde for ledninger og tunneler som fører vann under trykk.
Paragrafen avgjør hva loven regner som vassdrag, og dermed hvor loven gjelder. Kjernen er overflatevann som ikke tørker ut av naturlige årsaker de fleste år. Det gjelder både stille vann, som innsjøer, og rennende vann, som elver og bekker. Med vannet følger også bunnen og bredden opp til den høyeste flomvannstanden som må regnes med. Et vassdrag som går under jorden eller under en isbre, teller likevel som ett sammenhengende vassdrag. Små vannløp uten helårsvann kan også omfattes, hvis de skiller seg tydelig ut fra terrenget rundt.
Loven strekker seg lenger enn de naturlige elvene. Kunstige vannløp med helårsvann omfattes, men ikke ledninger og tunneler. Det samme gjelder kunstige vannmagasiner som henger sammen med grunnvannet eller et vassdrag. Mot havet gjelder loven så langt vassdraget ligger over havnivå ved vanlig lavvann, eller så langt bunnen er preget av ferskvann som renner til. Grunnvann er vann i «den mettede sonen», altså der alle hulrom i jord eller berg er fylt med vann.
Kongen kan justere rammene. Han kan bestemme hvor grensen mot fast mark og mot sjø skal gå, og kan la loven gjelde for poller og andre lukkede vannområder «uten fall til havet» når det er rimelig å behandle dem som vassdrag. Ved forskrift kan han også avgjøre hvor mye av loven som skal gjelde for kunstige vannløp og magasiner, og for ledninger og tunneler som fører vann under trykk.
Paragrafen leser man sammen med § 3, som forklarer at vannføring er årssikker når den ikke tørker ut av naturlige årsaker oftere enn hvert tiende år, og at flomgrensen tilsvarer flommen man erfaringsmessig venter omtrent hvert tiende år. Formålet i § 1 er bakgrunnen for hele dette kapittelet, og § 4 lar Kongen bestemme hvor langt loven gjelder for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.