§ 124. Innreiseforbud etter utvisning av EØS-borgere og vedtaksmyndighet

Paragrafen sier hva som skjer etter en utvisning av en EØS-borger eller et familiemedlem. Utvisningen stenger for senere innreise. Innreiseforbudet kan være varig eller tidsbegrenset, men aldri kortere enn to år. Når lengden fastsettes, skal de forholdene som er nevnt i § 122 første ledd, telle særlig mye, altså personlige forhold som utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Forbudet er ikke nødvendigvis endelig. Etter søknad kan innreiseforbudet oppheves hvis nye omstendigheter tilsier det. Er det særskilte omstendigheter, kan en utvist person få lov til et kortvarig besøk selv om forbudet står ved lag. Det skjer som regel ikke før det er gått ett år siden utreisen. Eksempel: En utvist person søker om å få besøke familie i en kort periode. Foreligger særskilte omstendigheter, kan det gis adgang, men vanligvis ikke før et år har gått siden utreisen.

Utlendingsdirektoratet avgjør utvisningssaker etter §§ 122 og 123, og behandler også søknader om adgang til riket fra en som er utvist. Politiet forbereder sakene som direktoratet skal avgjøre.

Utholder utlendingen en strafferettslig særreaksjon (en særlig reaksjon i straffesaker), gjelder en egen regel. Før utvisning skal den som har det faglige ansvaret for reaksjonen, uttale seg om gjennomføringen og faren for nye alvorlige lovbrudd. Uttalelsen skal legges fram for påtalemyndigheten, som får anledning til å uttale seg om saken.

Paragrafen avslutter utvisningsreglene i kapittel 13. § 122 har vilkårene for utvisning av hensyn til offentlig orden og sikkerhet, og § 123 har vilkårene for folkehelse. § 121 om bortvisning bruker grunnlag for utvisning som ett av alternativene. Regjeringen kan gi nærmere regler i forskrift. Videre kommer § 125 om overgangsordninger for nye avtaleparter til EØS-avtalen og § 125a om britiske borgere. § 108 om straff viser hit.