§ 36-3. Hvem kan reise søksmål mot tvangsvedtak, og hvem søksmålet rettes mot

Paragrafen avgjør hvem som er parter i en sak om rettslig prøving av tvangsvedtak. Søksmål reises av den som vedtaket gjelder. En annen person kan også reise sak hvis en særlov gir vedkommende adgang til det.

Den som er rammet av vedtaket, kan gå til sak på egen hånd hvis vedkommende forstår hva saken handler om. Det er altså evnen til å forstå saken som teller. For barn er det en klar grense. Mindreårige under 15 år kan bare reise sak hvis en særlov sier det. Dette kalles prosessdyktighet (evnen til å føre sak selv).

Motparten avhenger av hva slags vedtak det er. Hovedregelen er at søksmålet rettes mot staten ved departementet. I saker om vedtak fra barneverns- og helsenemnda rettes det mot kommunen. Reiser kommunen selv søksmål, må det rettes mot den eller de private partene i vedtaket som angripes.

Paragrafen må leses sammen med resten av kapitlet. Virkeområdet står i § 36-1, og selve fremgangsmåten i § 36-2. Der framgår det at kravet om prøving settes fram overfor myndigheten som traff vedtaket, som sender det videre til retten. Rettens sammensetning er regulert i § 36-4. Etter § 36-6 kan retten unnlate å motta forsikring fra den private parten.

Eksempel: En person er underlagt et tvangsvedtak. Vedkommende forstår hva saken gjelder, og kan derfor selv reise søksmål. Saken rettes mot staten ved departementet. Var vedtaket truffet av barneverns- og helsenemnda, ville kommunen vært motpart.